BIOGRAFI:  Trygve Hegnar har fått en uautorisert biografi om seg selv. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
BIOGRAFI: Trygve Hegnar har fått en uautorisert biografi om seg selv. Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Trygve Hegnar har hatt dobbeltroller hele livet, og hva så?

En norsk Berlusconi.

ANMELDELSE: Jeg er av dem som heller setter på en CD når Trygve Hegnar disputerer på Dagsnytt 18. Ikke fordi det mangler interessante tråder i disputtene, men tempoet, tonefallet og bedreviterskapet er så enerverende at han blir et ork å høre på. Han er unikt masete. Og gir seg aldri.

Nå er det kommet en «svart biografi» om ham, altså en fiendtlig framstilling. Hurra for det.

Vi møter en vrien barndom med alkoholisert mor og en far som foretrekker ettermiddagskino framfor familien. En ungdomstid med leserbrev og håndball, før det bærer løs med Kapital, Blikk, cruise, feider, injurier, Ari Behn og Mona Høiness.  

Habilitet og klovnerier
Publikasjonene hans roser bedrifter redaktøren er enagsjert i og skjeller ut konkurrenter. Det er dobbeltroller hele veien. Bare én av disse burde vært nok til at Hegnars habilitet forduftet og han ble ubrukelig som kommentator, men slik gikk det jo ikke.

Hvorfor ikke? Fordi ingen visste? Eller fordi han er en artig klovn? Det kunne boka gjerne drøftet nærmere.

Trygve Hegnar har hatt dobbeltroller hele livet, og hva så?

Sentralt er cruise-eventyret med Klosterfamilien. Forfatteren sier at Hegnar som bedriftsleder var uskikket og begikk tabber, men framstillingen er ikke helt overbevisende her. At han stengte kinoen på båtene og nektet passasjerene vann, blir gjentatt og gjentatt, men alt i alt gikk det jo bra og de tjente sine elskede multimillioner. Gjeldspostene er svimlende, men for meg, som hverken beundrer eller forakter pengeflytterier, er dette ikke til å få tak på. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

  Drama Queen
Mer spennende blir alle vendettaene han holder gående, ofte i lang tid. Vi får mange eksempler på oppsiktsvekkende språkbruk, og Hegnar framstår oftest som en fjollete Drama Queen. Han er hele tiden utakknemlig; aversjonene virker improviserte, personfokuserte og ikke forankret i noe samfunnssyn.

Finnes det noen helhet i Hegnar?

Vi får for lite analyse av Hegnars eventuelle ideologi. Og om det ikke er noen, bortsett fra fri konkurranse og egenlykkens smederier, burde også det vært drøftet. 
  Mer systematikk, takk
En litt rotete fletting av ulike tider og aktiviteter gir likevel et godt bilde av en travel mann som løper hit og dit — både med skjellsord og milliarder. Det ramses opp så mange betenkeligheter at boka nok ville tjent på mer systematikk.

Jeg skulle også likt å se en tydeligere framstilling av alle de journalistiske bragdene hans publikasjoner tross alt har utført.

Deres kanskje ikke helt konsekvente kritikk av dårlig kapitalisme, som jo her til lands begynte med Hegnar og Kapital, er et udiskutabelt samfunnsgode.

Ansikt utad
Det slår meg at noen trekk ved Hegnar kan minne om Italias dobbeltrolle-grossist Silvio Berlusconi. Samme uvørne aggressivitet mot folk han misliker, glisende karisma kombinert med nulltoleranse mot meningsmotstandere, alle de grove skjellsordene, det manglende samfunnssynet, teften for gevinst og evige runder i rettssalene. Enda bra vi har sluppet å ha ham som Norges ansikt utad.