Trykkende ubehag

Sterkt, ubehagelig og realistisk om voldtekt.

FILM: Sola er på vei ned bak det skummende, blå havet. Fargene spiller på himmelen, og bølgene som slår mot den hvite sandstranda forteller oss at dette kjølige, tyske høstlandskapet, er svært idyllisk om sommeren. Bak en gresskolle voldtas en tilfeldig kvinne. Mannen som slår knyttneven repeterende og hardt mot fjeset hennes, som spytter på henne mens han grynter: fitte-fitte, er hovedpersonen i det tyske dramaet «Den frie vilje».

Kvinnen som sitter ved siden av meg i kinosalen holder hendene foran ansiktet. Scenen er rå, realistisk og brutal. Og den varer lenge.

Idet ugjerningen er fullført legger voldtektsmannen, Theo, på sprang inn i skogen. I den neste scenen er han jaget ned av en mobb, og får juling som fortjent. Deretter hopper vi fram i tid, og treffer Theo ni år etterpå, etter endt forvaring. Slik begynner «Den frie vilje», en film om voldtekt. En film om hat, lyster og kjærlighet. Om vilje, og uvilje og mangel på kontroll.

Jürgen Vogel, som spiller Theo, brukte sju år på å forberede seg til rollen som voldtektsforbryter, og det synes. Rolleprestasjonen er rett og slett gripende god, og Vogel trenger inn under huden på voldtektsmannen, og makter å menneskeliggjøre dyret.

Theo er som haien i «Haisommer», og slik som man på 70-tallet sluttet å bade, vil kvinner nøle med gå ut alene etter å ha sett denne filmen.

Theo har stålkontroll på egen kropp, han turner som en profesjonell og bedriver karate på høyt nivå. Samtidig sliter han med å kontrollere lystene sine, hatet han føler overfor kvinner og volden han vil påføre dem. Han går på tokt, der han forfølger damer, bare for å vise overfor seg selv at han klarer å motstå den siste fristelsen.

Plutselig en dag møter han den skjøre Nettie (Sabine Timoteo), en 27-åring som har tydelige problemer med å stole på mennesker, og spesielt menn.

Som to skadeskutte fugler finner de sammen, og siden hun ikke kjenner hans fortid, faller de for hverandre, og utvikler et nærmest ordløst forhold.

«Den frie vilje» varer i to timer og 45 minutter. Den er en skjellsettende opplevelse, men ikke hovedsakelig på grunn av eksplisitt vold - noe filmen inneholder veldig lite av. Theos gatevandring, der han forsøker å rømme fra egne demoner, foregår i en byjungel, der reklameboards av nakne kropper er overveldende. Han får ikke ro. Og Glasner makter å trenge inn i overgriperens mørke mysterier på en måte som verken er spekulativ eller fordømmende. I stedet iakttar vi en tikkende bombe, og frykten for en scene à la åpningsscenen er trykkende og ubehagelig. Og vi vet den vil komme.