Trykket stemning

Balanserer på grensen av parodisk traurighet, men skaper helstøpte figurer av Ragdes univers.

TV: Innerst inne er vi alle østlendinger. Det gjelder Varg Veum fra Bergen og familien Neshov fra Byneset. Nå venter vi spent på filmen om Oluf fra Rallkattlia.

I TV-versjonen av «Berlinerpoplene», som foregår utenfor Trondheim, får alle skuespillerne være seg selv og snakke naturlig, det vil si østlandsk.

Så vil kanskje noen spørre hvorfor den digre, bebrillete kjæresten til homofile Erlend snakker dansk, bare fordi han i romanen er fra Danmark. Er dansker mer verdt enn trøndere?

Dette er en evigvarende debatt som gjerne må fortsette i andre fora.

Anne B. Ragdes slektsroman er heller ikke særlig dialektpreget, men effekten er forståelig nok mer iørefallende på TV, og effekten er den samme: Handlingen universaliseres. Den kunne utspilt seg blant fåmælte, isolerte, følelsesmessig blokkerte og aldrende ungkarer hvor som helst på kloden.

To bøker


Serien er på seks deler. De første tre er bygd på «Berlinerpoplene og regissert av Anders T. Andersen, mens de tre siste dramatiserer «Eremittkrepsene» og har Sirin Eide i registolen. Det blir med andre ord et voldsomt klimaks i slutten av tredje episode, før man samler sammen bitene i fjerde og begynner på ny frisk.

Ragdes roman starter med tretti sider om Margido Neshov (Bjørn Sundquist), en lite pratsom og konstant likblek begravelsesagent. Deretter bruker hun like mange sider på homofile Erlend (Jon Øigarden) og hans urbane liv i Køben, sammen med matglade Krumme, som Ragde beskriver som «to fyrstikker på en kongle, med en hasselnøtt på toppen».

TV-versjonen hopper i stedet rett på Tor Neshov (Nils Sletta), som driver slektsgården og som må frakte mora til sykehuset når hun får hjerneslag like før jul.

Jammerdal


Hvis man setter seg foran flatskjermen i feil humør, kan «Berlinerpoplene» framstå som en parodi på dramatisert traurighet. Familien Neshov er dysfunksjonell på denne erkenorske måten der problemene får ligge og gnage i årevis, slik at hver replikk som presses ut, høres ut som om den har kjempet seg forbi en flere generasjoner lang forstoppelse.

Jeg sier ikke at det er urealistisk, men stemningen er uansett innmari trykkende og det tar litt tid å leve seg inn i dette knugende universet. Og når kontrasten er homofil designerlykke i Danmark, er det ikke fritt for at en heterofil middelklassefjott føler at han faller mellom en fjøskrakk og en av Arne Jacobsens svanestoler.

Heldigvis kommer Torunn (Andrine Sæther), Tors ukjente datter, til unnsetning. Hun og Erlend finner hverandre i felles oppgitthet over sine forknytte slektninger. «Det er ingen familie her, hvis det er det du tror,» sier Margido til Torunn når hun kommer opp fra Oslo for å se sin farmor for første gang.

Klimaks


Det er trøstesløst, men samtidig gjennomført. Særlig Sundquist og Sletta holder stilen. Og Espen Skjønberg bringer små blaff av komikk inn i bedrøveligheten som far i huset – han vegeterer i godstolen og minner mest om pinnsvinet Ludvig fra Flåklypa, helt til han våkner til liv på slutten av tredje episode og prater litt om hvem som har ligget med hvem opp gjennom åra.