Trynefaktor

Hver gang Høyre og FrP demonstrere at de ikke tåler trynet på hverandre, svinner håpet om en borgerlig regjering.

Det ser ut til at borgerlig innstilte velgere går en ny frustrerende valgkamp i møte. Det er ille nok at partiene åpenbart ikke har noen plan eller tanke om å etablere et felles alternativ. Men når Høyre og FrP til de grader viser at de ikke tåler trynet på hverandre, er det mer enn politikk som skal til for å skape et alternativ. I mellomtiden kan Stoltenberg styre trygt mot en ny periode som statsminister.

Stoltenberg-regjeringen har gjort mer enn nok feil, og levert mer enn nok av dårlige resultater til at veien burde ligget åpen for en ny borgerlig regjering etter valget til høsten. En samlet opposisjon, med en plan, noen visjoner, og en felles fiende i den rødgrønne regjeringen, burde hatt en ganske enkel marsj mot regjeringskontorene i september 2009.

Slik er det imidlertid ikke. For borgerlige partier bruker nesten enhver anledning til å demonstrere at de verken kan, vil, eller ønsker å stable et alternativ på bena.

Hovedgrunnen er imidlertid ikke Venstre og KrFs kompromissløse motvilje mot å regjere sammen med FrP. Vi vet jo alle at Venstre og KrF likevel vil komme løpende når man vifter med noen taburetter etter valget.

Nei, alternativet svinner hen hver gang Høyre og FrP demonstrerer at de ikke tåler synet av hverandre. Og det har skjedd alt for ofte denne høsten.

For motsetningsforholdet mellom Høyre og FrP handler ikke om to partier som har forskjellig økonomisk politikk og statsfinanser, eller forskjellig sosial samvittighet, eller har ulikt syn på innvandringspolitikk eller kulturspørsmål. Partier med langt større avstand i praktisk politikk har klart å samarbeide utmerket tidligere.

Det skyldes dessverre noe langt mer grunnleggende. Det handler om respekt og enkel psykologi.

FrP er et vandrende mindreverdighetskompleks. Hele partiets eksistens er skapt på tross av establishmentet. Da Høyre på 70-tallet forsøkte å rekruttere Carl I. Hagen til sine egne rekker, for så å avvise ham, la de grunnlaget for FrPs inderlige ønske om å vise at de duger og er verdt noe. Når alle «viktige» personer og institusjoner i samfunnet har skydd FrP som pesten opp gjennom årene, har de bare skapt et enda mer innbitt og hardtarbeidende FrP. Siden har det bare gått slag i slag, fra Willochs arrogante bruk av FrP som stemmekveg i Stortinget, til da Hagen ikke var «bra nok» som stortingspresident 30 år senere. Og i spissen for denne nedlatende behandlingen av partiet har det som regel alltid stått en Høyremann. Og mishaget med Høyre-arrogansen har økt i takt med FrPs størrelse. Selv da FrP vokste godt forbi Høyre i valg, fortsatte Høyre å oppføre seg som storebror til en liten ubehagelig og uoppdragen lausunge.

DRITES UT: Det er forskjell på å komme med saklig kritikk av et parti, og det å spre om seg med nedlatende sarkasmer og ballespark, slik Høyre gjør overfor FrP, mener Jan Erik Fåne. Foto: Scanpix
DRITES UT: Det er forskjell på å komme med saklig kritikk av et parti, og det å spre om seg med nedlatende sarkasmer og ballespark, slik Høyre gjør overfor FrP, mener Jan Erik Fåne. Foto: Scanpix Vis mer

I høst er det Jan Tore Sanner som har påtatt seg rollen som finanspolitikkens yppersteprest, og som nedlegger veto mot FrPs finanspolitikk. Greit at Høyre er uenig med FrP i sak, jeg deler selv denne skepsisen. Men dersom man faktisk ønsker å samarbeide med noen, gjør man ikke det man kan for å drite dem mest mulig ut i mediene først! Det er forskjell på å komme med saklig kritikk av et parti, og det å spre om seg med nedlatende sarkasmer og ballespark.

På den annen side kler FrP svært dårlig offerrollen som de inntar så fornærmet hver gang de blir utsatt for kritikk. FrP trenger å lære seg at det går an å heve seg over denne form for kritikk - og ikke minst håndtere den på en bedre måte. Det er grenser for hvor mange ganger, og hvor ofte, vi velgere orker å føle sympati med det forfulgte FrP. Det er begrenset hvor hyppig vi ønsker å se Siv Jensen «opprørt» på fjernsynet.

Det kan hende at Høyre vinner tilbake noen velgere fra FrP på sitt kjør mot FrP, selv om jeg tviler på det også. Men det bringer i hvert fall ikke en eneste velger over på borgerlig side. Aller mest bidrar det til å skremme borgerlige velgere ut i en frustrert sofatilværelse. For hvis de to store partiene på borgerlig side ikke engang tåler trynet på hverandre, hvordan skal vi da ha tro på at de kan samarbeide?

Trynefaktor