Tsjernobyl - 20 år etter

Atomkraften representerer neppe noen løsning på klimaproblemene, skriver professor Karl Georg Høyer og minner om de enorme menneskelige omkostningene av Tsjernobyl-ulykken: Mellom 50 000 og 100 000 dødsfall allerede. Og radioaktiviteten i den opprinnelige reaktorkjernen vil «leve» i mange hundre år framover.

DET BEGYNTE alt ved midnatt. Et eller annet er galt med reaktor 4 ved kjernekraftverket Tsjernobyl i Ukraina. Klokka 01.23 smeller det. En eksplosjon. Hjørnet i reaktorbygningen raser sammen. Straks etter begynner det å brenne. Det som er blitt omtalt som «verdens verste sivile ulykke» var startet. Radioaktivitet slipper ut i store mengder. Ingen kan se eller lukte den. Men den er der. Og alle vet det. De første brannmennene er ført til sykehus med alvorlige stråleskader. De blir innlagt på isolat. Før dagen er slutt, er det omkring 200 der. Noen sendes straks til Moskva for nærmere oppfølging. I ti dager herjer brannen på det mest intense. Fortsatt er det noen småbranner, og radioaktiviteten siver stadig ut. Men gjennom heroisk innsats fra store mannskaper bringes det meste etter hvert under kontroll. Noen utfører bare arbeid i noen minutter før de får sine maksimale stråledoser, og må vekk igjen.

VI ER SENERE begynt å kalle denne gruppen for reaktordrepere - «liquidators». Slik vi her i Norge snakket om brønndrepere da det var blow-out i Nordsjøen som skulle temmes. Da var det en amerikansk helt, mot høy betaling, som ble fraktet inn. I Tsjernobyl var det hundre tusener, uten spesiell betaling, men mange med livet som innsats. I alt var det 350 000 reaktor-drepere som ble brukt - eller forbrukt - bare i løpet av det første året etter ulykken. I dag - 20 år etter - er det totale tallet kommet opp i ca. 600 000 reaktor-drepere. Som hele Oslos befolkning. Det er ikke slutt med det. Enda flere vil trengs når det skal bygges nye sikkerhetsskjermer - «sarkofager» - istedenfor de som nå er i ferd med å gå i oppløsning. Om brannene er slokket, «lever» radioaktiviteten i den opprinnelige reaktorkjernen godt. I mange hundre år framover, i skarp kontrast til en Nordsjø-brønn som blir kvelt en gang for alltid.

DET VAR bare en svak vind over Tsjernobyl den første natta. Men i høyere luftlag blåste det kraftig, fra sør-øst. Om kvelden den 27. kom det et kraftig regnskyll over Kajaani i Finland. Like etter ble det registrert kraftige økninger i radioaktiviteten. Mandag 28. gikk katastrofealarmen ved atomkraftverket i Forsmark i Sverige. Man trodde det var skjedd en ulykke i en av de egne reaktorene, og det ble gjennomført en foreløpig evakuering av de ansatte. Det ble også dagsnyttinnslag i Norge om en atomkraftulykke i Sverige. Men svenskene sporet etter hvert utslippskilden til Sovjet, og på kvelden 28. meldte den sovjetiske dagsrevyen om en atomkraft-ulykke i Tsjernobyl. De sør-østlige vindene førte de første bølgene av radioaktivt nedfall til Finland, Sverige og Norge. Nedfall i kraftige, lokale konsentrasjoner kom med nedbøren. Seinere det første døgnet dreide vinden en del. Store deler av Sentral-Europa ble nå rammet. Nesten alle europeiske land ble rammet. Ja, selv i Nord-England og Skottland - over 2000 km fra Tsjernobyl - ble det registrert omfattende lokale nedfall. I Norge gjaldt det områder fra søndre deler av Nordland og sørover. Spesielt store nedfall skjedde sør i Nordland, i deler av Nord-Trøndelag, i Oppland og Buskerud, og i indre deler av Sogn og Fjordane. Som i de fleste andre europeiske land var nedfallene så store at det måtte iverksettes en rekke restriktive tiltak for å skjerme befolkningen. Samlet for Vest-Europa alene blir det i dag regnet med at kostnadene for disse tiltakene beløper seg til ca 1000 milliarder kroner.LIKEVEL VAR DET deler av gamle Sovjet som ble hardest rammet. Det gjelder store områder i Ukraina, Hviterussland og Russland. Byen Pripyat, nær Tsjernobyl, ble tømt for sine 50  000 innbyggere. Den er i dag en spøkelsesby. I Ukraina ellers ble et areal omfattende 12 prosent av jordbruksarealet og 40 prosent av skogarealet alvorlig nedsmittet. Det bor nå ca 3 millioner i dette området. I Hviterussland var det 30 prosent av jordbruksarealet og 40 prosent av skogarealet som ble alvorlig nedsmittet. Her bor det ca 1,5 millioner mennesker. De må fortsette å leve med radioaktiviteten lenge. I dag er det den radioaktive isotopen Cesium-137 som dominerer. Den fysiske halveringstiden er ca. 30 år. Fysisk faretid vil kunne være noen hundre år, og den biologiske faretiden har vist seg å være mye lenger enn vi trodde før Tsjernobyl. I årene framover er det lokalt produserte jordbruksprodukter som vil gi de største dosene for en hardt prøvet befolkning. Men vi har også å gjøre med en befolkning som har tradisjon i høsting av produkter fra skogen, arter som har vist seg å konsentrere radioaktivt cesium i større grad enn vi tidligere trodde.

OGSÅ I OMRÅDER av Norge lever mange fortsatt med radioaktiviteten. Sau på fjellbeite må i større områder fortsatt kontrolleres og gjennomgå særskilte tiltak for utskilling av radioaktivitet. Spesielt utsatt er likevel den sør-samiske befolkningen. Oppkonsentreringen av radioaktivt cesium i næringskjeden lav-rein-menneske er spesielt kritisk. Reinsdyr oppnår fortsatt konsentrasjoner av radioaktivitet som gjør den uegnet som menneskemat. Og sør-samene selv har gjennom de tyve årene fått i seg mengder radioaktivitet som gjør dem utsatt for en rekke alvorlige helsevirkninger. Det samme er tilfelle for store grupper av samisk befolkning i Sverige, Finland og Russland.

HVOR OMFATTENDE er så helsevirkningene av Tsjernobyl? Usikkerhetene vil alltid være store. Det er stort sett ikke snakk om enkle registreringer, men om beregninger. Empiriske data tolkes ulikt. Og det brukes ulike forutsetninger og modeller. Det er et typisk felt for vitenskaplige kontroverser. Den nyfrelste atomkraft-tilhengeren James Lovelock velger å stole på én kilde. Det er vitenskaplig dumt. Han har - i tilknytning til sin Gaia-hypotese - selv stått for en forskning som nettopp har gjort det motsatte; han har kombinert kunnskap fra mange ulike kilder og satt det sammen til en helhet. Det bør også være en rimelig tilnærming for å framskaffe troverdige oversikter over hva ulykken for tyve år siden har og kan medføre av helsevirkninger. Ikke minst er det viktig å bringe inn i vurderingen kritisk, uavhengig forskning gjort av miljøer i Russland og Ukraina. Bildet blir da nokså annerledes enn det Lovelock formidler. Sannsynligvis snakker vi om mellom 50 og 100 000 dødsfall allerede. Og så er det en rekke krefttilfelle og sykdommer som medfører alvorlige helseskader. Det gjelder blant annet minst 50 000 tilfelle av kreft i skjoldbrukskjertelen. Mange av dem har rammet barn. Det er i dette perspektivet vi må se dagens debatt om på nytt å satse på atomkraften. Den representerer neppe noen løsning på klimaproblemene. Og det er stor risiko for å feile fundamentalt. Og aller minst vil atomkraften kunne være noe bidrag til et langsiktig bærekraftig energisystem som Brundland-kommisjonen så for seg bare ett år etter ulykken i Tsjernobyl.