Tsjetsjensk dilemma

NORSK TSJETSJENIA-DEBATT

oversvømmes av David og Goliat-stereotyper som tilbyr en lite realistisk forståelse av konfliktens sammensatte natur.

Selv fra eksperthold kan det virke som om alle bevegelser i konflikten må innpasses i denne grove forenklingen: Russerne er ondskapsfulle og kyniske imperialister, mens den pågående tsjetsjenske motstandskampen målbærer de unisone ønskene til det tsjetsjenske folket. Videre vises det ofte til at konflikten har røtter tilbake til 1700-tallet, mens det i neste åndedrag fremsettes ukritiske spekulasjoner om at den siden 1994 er skapt med intensjon av russiske myndighetsstrukturer.

I KJØLVANNET AV

enhver fastlåst konflikt følger et vell av konspirasjonsteorier. Tsjetsjenia er altså langt fra noe unntak. Faktabaserte tilnærminger er imidlertid et uunngåelig premiss for en konstruktiv debatt. Eventuelle fokus mot pragmatiske løsningsmuligheter fordrer enda sterkere tilknytning til dette premisset. Debatten må derfor bort fra konspirasjonsteoriene, og fundamenteres på de flersidige mekanismer og bevegelser som beviselig gjør seg gjeldende. Tilnærmingene bør heller ikke låses opp til forhåndsdefinerte oppfatninger om Tsjetsjenias fremtidige territorielle status.

En antagelse om at full tsjetsjensk selvstendighet er den automatiske veien til stabilitet, gjenoppbygging, utvikling, og et best mulig samfunn for et størst mulig antall tsjetsjenere, er en forenkling på linje med stereotypene referert innledningsvis.

SAMTIDIG ER DEN

motsatte posisjon heller ikke uangripelig. En videreføring av Tsjetsjenias nåværende status som alminnelig russisk føderasjonssubjekt, vil også være en betinget og krevende målsetting. Russland er skyldig i grove historiske uretter mot det tsjetsjenske folk. Kremls befatning med Tsjetsjenia, både i historisk sammenheng, og for så vidtz de ti siste årene, har sjelden vært synonymt med god statsmannskunst. Putin har videreført den kompromissløsheten som kjennetegnet hans forgjengere.

Russland må derfor ta en rekke konkrete grep om situasjonen i Tsjetsjenia for å sikre et minimum av legitimitet bak ønsket om å beholde republikken i føderasjonen. Først og fremst må straffefriheten for de føderale styrkene i Tsjetsjenia fjernes, og overgripere stilles til ansvar. Dernest må det etableres en erkjennelse av at politiske samtaler og dialog er nøkkelen til å reversere konfliktspiralen. Selv om de fleste tsjetsjenske krigsherrene ikke nødvendigvis hører hjemme i en slik dialog, gjør det tsjetsjenske folket det.

Maskhadovs folkelige mandat fra 1997 er ikke upåklagelig etter hans mellomkrigsregime, eller så lenge etter det ble gitt, men det er det eneste som foreligger. Russland har selvsagt også et selvstendig ansvar for å iverksette prosesser mot reelle demokratiske valg i republikken.

ET TILSVARENDE

fundamentalt spørsmål er likevel hvordan tsjetsjenerne velger å forholde seg til den historiske uretten begått mot dem. Alt taler for at forsoning og sameksistens er eneste farbare vei. Med andre ord må det stilles krav til «begge» sidene i konflikten. Majoriteten av de sprikende maktkonstellasjonene innad i Tsjetsjenia har siden 1991 forfektet målsettinger som aldri kan gi det tsjetsjenske folket fred og stabilitet. Dette må i høyeste grad også oppfattes som et sentralt aspekt, både i debatt og konflikt.

De problematoiske aspektene ved den tsjetsjenske mobiliseringen på 1990-tallet er flere. På et overordnet nivå kan det hevdes at den nasjonale reisningen ble tuftet utelukkende på tsjetsjenernes nasjonale mytos. Historien og mytene var selvsagt gode instrumenter for å mobilisere kravet om selvstendighet i maktvakuumet rundt Sovjets fall, men de gav (og gir fortsatt) lite eller ingen veiledning for tsjetsjenernes framtid.

Tsjetsjenerne har av sammensatte årsaker ingen tradisjon for politiske partier eller utvikling av sivile samfunn. Den historiske arven med klansystem, adat og sufi-islam overlevde sovjettiden, og ble naturlig nok revitalisert etter proklamasjonen av selvstendighet i 1991. Spesielt ble islam brukt instrumentelt utover 1990-tallet for å underbygge kravet om brudd med Russland. I en slik politisert kontekst er det nesten uunngåelig at radikalisering blir en automatisk konsekvens.

SVÆRT MANGE

tsjetsjenere, som bekjenner seg til en mer moderat form for islam, mener imidlertid de ikke har noen fremtid i et shariat eller i en selvstendig teokratisk stat der fremtredende (og langt på vei selvutnevnte) lederpersonligheter opererer med målsettinger om et suverent Nord-Kaukasus utover Tsjetsjenias grenser.

Disse ser heller for seg en fremtidig sekulær og demokratisk samfunnsform, der for eksempel kvinners valgmuligheter er beskyttet, og der de mange velutdannede tsjetsjenere innenfor helse, skole, petroleumsvirksomhet osv., fritt har muligheten til å anvende sin kompetanse for sitt eget og samfunnets beste. På et eller annet tidspunkt må det derfor etableres en reell nasjonal refleksjon i det tsjetsjenske folk.

I øyeblikket fremstår kløften mellom de to hovedleirene i nasjonen som uoverkommelig, og som lite forenlig med ikke-voldelig sameksistens. Faren for blodig borgerkrig er overhengende om Russland skulle trekke seg ut fullstendig og betingelseløst, uten å bli erstattet av for eksempel en internasjonal tilstedeværelse.

LEGITIMITETEN BAK

den tsjetsjenske separatismen er dermed ikke så selvsagt som mange ser ut til å legge til grunn. Folkeavstemningen og presidentvalget i 2003, eller for så vidt innsettingen av pro-russiske Alkhanov i slutten av forrige måned, kan av åpenbare grunner ikke oppfattes som uttrykk for det tsjetsjenske folkets vilje. Det betyr imidlertid ikke at motsatsen til disse resultatene er å oppfatte som folkevilje.

Tvert i mot tilsier de spinkle undersøkelsene som foreligger at oppslutningen om selvstendighetskravet aldri har vært over 20% etter den andre krigsfasen i 1999-2000. Et slikt tall er selvsagt befengt med en rekke svakheter, og kan blant annet gi betydelig uttrykk for krigstrøtthet. Det er likevel så markant at det bør gi gjenklang i de fundamentale tilnærmingene til konflikten.

Etter introduksjonen av wahhabismen på midten av 90-tallet, anarkiet under Maskhadov, og den voldelige kampen mellom rivaliserende konstellasjoner i den samme perioden, er det en reell mulighet for at bare en av fem tsjetsjenere ser seg best tjent med full selvstendighet.

Det kan selvsagt konkluderes med at veien til fred og stabilitet i Tsjetsjenia er kronglete. På samme måte bør det konkluderes med at debatten om konflikten best mulig bør reflektere den mangslungne virkeligheten som freden skal opprettes i. Derfor er stereotyper om tsjetsjenere og russere det første man må kvitte seg med.