JEG SPURTE NYLIG ca. 50 mennesker under et foredrag i Oslo hvor mange som kunne fortelle meg hva som nylig hadde foregått i Falluja. Ikke en hånd i været. Hadde spørsmålet dreid som om Tsunamien ville en skog av hender ha reist seg. To dager før Tsunamien spredde død og ødeleggelser i Sør-Øst Asia 28.12. slapp innbyggerne i Falluja tilbake til sin ødelagte by. Uten nevneverdig medieoppmerksomhet satte amerikanske styrker 12.12. i gang sin offensiv for å knekke et støttepunkt for motstandsbevegelsen i Irak. Det er ikke en småby vi snakker om. Store deler av de 300 000 innbyggere hadde forlatt byen før angrepet. Det er flere grunner til at lidelsene til sivilbefolkningen i Falluja ikke nådde opp i nyhetsbildet. Dødsraten blant journalister har vel aldri vært større i noen krig. Faren for å bli drept dersom du opererer utenfor embedded-programmet er stor både på grunn av angrep og kidnappinger fra motstandsbevegelsen. De amerikanske okkupasjonsstyrkene beklager ikke at journalistene holder seg unna fronten. De kan til en viss grad selv kontrollere mediebildet ved at journalistene fysisk blir holdt på avstand. Premissene for en vellykket mediestrategi i en krig ligger i å kontrollere strømmen av informasjon og bilder fra fronten. Her er en av årsakene til at Tsunamien fikk en helt annet oppmerksomhet enn de menneskelige lidelsene i Falluja.