Tsunami vs. Falluja

JEG SPURTE NYLIG ca. 50 mennesker under et foredrag i Oslo hvor mange som kunne fortelle meg hva som nylig hadde foregått i Falluja. Ikke en hånd i været. Hadde spørsmålet dreid som om Tsunamien ville en skog av hender ha reist seg. To dager før Tsunamien spredde død og ødeleggelser i Sør-Øst Asia 28.12. slapp innbyggerne i Falluja tilbake til sin ødelagte by. Uten nevneverdig medieoppmerksomhet satte amerikanske styrker 12.12. i gang sin offensiv for å knekke et støttepunkt for motstandsbevegelsen i Irak. Det er ikke en småby vi snakker om. Store deler av de 300 000 innbyggere hadde forlatt byen før angrepet. Det er flere grunner til at lidelsene til sivilbefolkningen i Falluja ikke nådde opp i nyhetsbildet. Dødsraten blant journalister har vel aldri vært større i noen krig. Faren for å bli drept dersom du opererer utenfor embedded-programmet er stor både på grunn av angrep og kidnappinger fra motstandsbevegelsen. De amerikanske okkupasjonsstyrkene beklager ikke at journalistene holder seg unna fronten. De kan til en viss grad selv kontrollere mediebildet ved at journalistene fysisk blir holdt på avstand. Premissene for en vellykket mediestrategi i en krig ligger i å kontrollere strømmen av informasjon og bilder fra fronten. Her er en av årsakene til at Tsunamien fikk en helt annet oppmerksomhet enn de menneskelige lidelsene i Falluja.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NOAM CHOMSKY OG Edward Herman lanserte i sin tid begrepene «verdige» og «uverdige» ofre for å forklare hvorfor noen tapte menneskeliv synliggjøres, mens andre holdes utenfor vårt synsfelt. De lidelsene vestlige ledere har ansvaret for har større problemer med å nå våre fjernsynsskjermer enn død og fordervelse skapt av våre fiender. En flodbølge kan ikke stilles til ansvar foran en menneskerettighetsdomstol eller et folkerettstribunal. Ingen bortforklaringer eller filtre plasseres mellom de menneskelige lidelsene og våre synsfelt. Empatien mobiliseres uten forbehold. Mediene over hele verden ble en imponerende mobiliseringskraft til støtte for hundretusener av verdige lidende som trengte oss og vår medlidenhet.

Få uker før flodbølgen skyllet over strendene og spredte død og ødeleggelser kom det vitenskapelig medisinske tidsskriftet Lancet med sin beregninger av sivile dødsofre siden okkupasjonen av Irak i mars 2003. Kalkylen viste 100 000 døde. Det ble brukt anerkjente vitenskapelige beregningsmetoder for å beregne antall dødsfall, uten at denne metoden forteller hvem som er ansvarlig for hver enkelte av de døde. Her kan vi tenke oss mange skyldige, inkludert motstandsbevegelsen og okkupasjonsstyrkene. Grunnen til at disse ofrene ikke løftes fram er blant annet at dødsfallene har skjedd over tid og ikke nødvendigvis i nærheten av kameralinser.

DEN BRITISKE journalisten Jake Lynch har gjennom sitt arbeide som fjernsynsreporter i mange konfliktområder gått nye veier for å hindre at reporterne blir gisler i krigsmaktens propagandastrategi. I boken «Reporting the World» beskriver han en motstrategi for journalister som ønsker å gå dypere inn i konfliktene enn de kortsiktige beskrivelser av enkelthendelser ved å sette søkelyset på strukturelle forhold som lå til grunn for konflikten. Tradisjonell krigsjournalistikk lager ofte et forenklet bilde med to klare parter som står mot hverandre. Forsiden av Newsweek høsten 2002 hadde tittelen «Who will win?» med ett bilde av George Bush og ett av Saddam Hussein med ansiktene vendt mot hverandre. Underforstått må den ene parten tape og den andre vinne. Få vil i dag hevde at George Bush har vunnet selv om Saddam Hussein har tapt. Det kan argumenteres for at hele det irakiske folket har tapt fordi den forenklede propagandaen om de ikke-eksisterende masseødeleggelsesvåpen fikk nok gjennomslagskraft til å muliggjøre krigen.

Jake Lynch vil med sin modell argumentere for at journalistene og mediene ikke kan betrakte et slikt scenario som en nøytral observatør. Mediene er «i båten» sammen med hele problemkomplekset enten de liker det ikke. En nøytral observatørrolle vil i en slik situasjon bidra til å legitimere en krig dersom journalisten ikke øker kompleksiteten i dekningen i stedet for å bidra til overforenkling.

Hvis man i stedet for å se «fienden» som problemet ser krigen som problemet, kan dette bidra til offensiv og konstruktiv journalistikk. Et nøkkelelement i Lynch,s modell er at den er nådeløst sannhetsorientert ved at den avdekker grusomheter og løgner på alle sider. En propagandaorientert krigsjournalistikk avdekker løgner på den andre siden men er mer tilbakeholden med å kalle en spade for en spade på «egen» side.

PENTAGON GJØR et poeng av å ikke synliggjøre uskyldige ofre for egen krigføring. «We don,t do body counts,» svarte general Tommy Franks på spørsmålet om hvor mange sivile ofre det fantes i Irak-krigen.

Krigsjournalistikken er ofte eliteorientert og sprer «hate speech» for å begrunne vold. Dagen før angrepet på Falluja viste CNN et opptak fra sin embeddede reporter der Lt. Gen. John Sattler brølte til sine soldater «Falluja is being held hostage by thugs, murderers and intimidators» (CNN 7.12. 2005).

The Guardian (11.1. 2005) kunne ved hjelp av en irakisk lege med innsmuglet kamera vise at knapt en bygning i sentrum var uskadd etter at Sattler og hans mannskap hadde herjet i ti dager. Lynch sitt perspektiv er orientert mot vanlige folk og bruker sivile øyenvitner som kilder. Ifølge den uavhengige organisasjonen Iraq Body Count ble 800 drepte i Falluja. Det er sannsynlig at noen av dem var i kategorien som general Sattler nevnte, men det var også ca 600 sivile ofre, av dem 300 kvinner og barn. Hvem har hørt om det i den løpende nyhetsdekningen fra Falluja?

Bak krigsretorikken til Bush om frihet skjuler det seg framveksten av et samfunn med orwelske trekk. Den 26.12., to dager før mediene flommet over av bilder fra Tsunamien, ble sivilbefolkningen i Falluja sluset gjennom fem checkpoints dersom de ønsket å vende tilbake til sin ødelagte by. Bilder og DNA-prøver ble tatt og alle ble utstyrt med synlige identitetskort for å lette jakten på «terrorister». Planene om dette ble avdekket av The Independent (11.12. 2004) før operasjonen fant sted, gjennom et stykke god undersøkende journalistikk. Få andre medier har gått så dypt inn i denne historien. og sørget for at vi ikke fikk anledning til å dele sorg over tapet av sine kjære. En mer kritisk journalistikk kunne ha sidestilt Falluja-innbyggernes lidelser - skapt av mennesker vi betrakter som våre allierte - med ofre skapt av en flodbølge med verken et ansikt eller et navn vi kan klandre.