Tull og fanteri

Kriminalkomedie blott til lyst.

BOK: Den norske bygdekrimmen har fått et oppsving de seinere åra, det er nok å nevne navn som Kolbjørn Hauge og Jørgen Jæger. Produktive Willy Ustad - dette er hans 76. bok siden 1989, så vidt jeg har klart å telle - gir sjangeren et nytt tilskudd, i form av en halsbrekkende røverhistorie fra indre Trøndelag.

Bytullinger på bygdetur

Bare for å ha sagt det med en gang: Dette er en kriminalkomedie, uansett hvor mye forlaget skriver «roman» på forsiden. Det er et humoristisk dypdykk i livet på bygda, hvor alt tilspisser seg når en gjeng udugelige bytullinger fra Oslo har tenkt å gjøre sitt store kupp blant sindige trøndere. Ting går ikke helt som Goggen og gjengen har tenkt, selv om de faktisk har tenkt både lenge og grundig. Hovedpersonen Elvis Olsen, en 23 år gammel sosialklientveteran, han er så garvet i gamet at han vet hva som skal til for å klemme noen kroner ut fra en småforelsket sosialkurator. Dessuten er han på god fot med den storbrystede, blonde lensmannsbetjenten. Egentlig liker alle i bygda Elvis, han er en godhjertet opportunist, og det får han vist gang på gang.

Snille og slemme

Bygda heter for øvrig Sneifjell, og Willy Ustad har vært vennlig nok til å dele befolkningen i to: De snille, som vet å oppføre seg som folk selv om stillingsinstruksen sier noe annet, og de slemme paragrafrytterne, som elsker å tråkke på alle som har det ille fra før. Alt er enkelt og greit og oversiktlig, og sånn er det kanskje også i virkeligheten. Men så kommer det folk utenfra, først en mystisk (og lekker) dame i Mercedes, så en mystisk (og lekker) dame i rød MG. Den ene er spion for den skumle søring-gjengen, den andre en fetert forfatter som er ute etter inspirasjon til roman nummer to. Elvis snubler over førstnevnte mens hun prøver å dirke opp døra til huset hans. Ustad skviser nok ut litt for mange billige poenger i løpet av 250 sider, men hovedinntrykket etter noen timer med Elvis og de andre i Sneifjell blir uansett at dette var gøy. Helt enkelt. Og Elvis lever. Elvis Olsen, altså.