Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT: Identitet og kultur

Tullball om norske verdier

Opptakten til jula er høytid for omfavnelse av norske verdier. Men hva er det vi omfavner, og hva bør være norske verdier?

VERDIER: Den norske eliten, inkludert grunnlovsfedrene på Eidsvoll, var påvirket av de nye tankene om folkesuverenitet, politisk frihet, maktfordeling og individets rettigheter. Foto: NTB Scanpix
VERDIER: Den norske eliten, inkludert grunnlovsfedrene på Eidsvoll, var påvirket av de nye tankene om folkesuverenitet, politisk frihet, maktfordeling og individets rettigheter. Foto: NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Sist debatten om norske verdier raste, i 2017, ble det mye harselas rundt ytre symbolverdier, som Kvikk Lunsj, brunost og nystekte vafler. Mer vanlig er det at snakk om norske verdier reduseres til en årlig, rituell småkjekling om for eller mot skolegudstjenester. For? Tommel opp. Mot? Tommel ned. Debatten starter gjerne med at en eller annen lurifaks av en rektor endrer navn på skolens ball, fra juleball til vinterball.

Og så blir det bare tullball.

Trond Rasmussen
Trond Rasmussen Vis mer

- En time på kirkebenken har ikke ungene vondt av, mener de mer pragmatisk innstilte agnostikerne. - Skolen skal ikke utsette ungene for forkynning, roper de sekulære kulturkrigerne. - Vi må holde i hevd den kristne kulturarven, advarer de nasjonalkonservative.

Alle glemte de å puste. Heller ikke denne gangen bunnet all ståheien i et særkrav fra muslimene, men i et naivt forsøk på inkludering av Jehovas Vitner. Ergo: Faren over. Norske verdier var ikke under angrep. Vi kan alle gå til bords å ete oss stappmette.

Kulturarven er med oss i hvert et slurp, stønn og rap.

Diskusjonen om norske verdier er viktig. Den er viktig fordi ethvert samfunn må bygge på et sett fellesverdier, både politiske og kulturelle, som gir noen rammer og som definerer hvem vi ønsker å være. Verdiene må være vide nok til at de subsumerer de brede lag av folket, men konkrete nok til at de markerer avstand til verdienes antiteser.

Utfordringen er å ikke henfalle til historisk nostalgi. Slik de såkalte patriotene gjorde det i tiårene opp mot 1814, og nasjonsbyggerne i tiden etter bruddet med Danmark. Som Øystein Sørensen skriver i boka Kampen om Norges sjel, var dyrkingen av en idealisert fortid og ønsket om å gjenopplive en gammel gullalder, definerende for 1800-tallets norske tankeliv. Slik Henrik Wergeland talte om middelalderen som det egentlige, «fortidens Norge».

Det er mulig å trekke paralleller mellom den norske 1800-tallsnasjonalismen, og Norge av i dag. For det må sies å være tydelige tegn i tiden, med Sps nyvunne fremgang som én indikator, på at en ny-nasjonalistisk fønvind stryker over det ganske land, akkompagnert av historien om at før var alt så meget bedre. At selve det norske er truet. Og at botemiddelet mot uroen en del føler på i dag, er å finne tilbake til der vi kom fra.

Men det er et selektivt narrativ, som tilslører mer enn det opplyser. Det konservative mantraet om å «forandre for å bevare», er også utilstrekkelig. Det hopper bukk over det mest sentrale spørsmålet: Hva er det som er verdt å bevare fra norsk, historisk kultur? At noe «alltid» eller lenge har vært, betyr ikke at det alltid må være. Noen historiske norske verdier, tradisjoner og praksiser er opplagt verdt å hegne om; andre har takk og pris hatt sin tid.

Som Jødeparagrafen i grunnloven. Eller diskrimineringen av kvinner, eiendomsløse menn, samer, kvener og homofile. Og nordlendinger. Kom ikke her å fortelle meg at nyere norsk historie er beretningen om nasjonens forfall. Det meste var verre før.

Det betyr altså ikke at vi, oss, skal kutte båndene til historien. Eller at norske verdier ved inngangen til 2020 ikke kan eller bør bygge på det beste av det norske fra en svunnen tid. Men verdiene må files og tilpasses en ny virkelighet. Norske verdier er dessuten så mye mer - og større - enn juleball, juletregang, skolegudstjenester, Kvikk Lunsj og brunost.

Så når jeg da spør meg selv om hvilke kjerneverdier det flerkulturelle Norge bør bygge på – i dag, og i fremtiden - er mitt svar: Opplysningsideene og grunnverdiene fra 1814, skrellet for alle dets selvmotsigelser og historisk betingede tilkortkommenheter. Som nevnte Jødeparagrafen og den begrensede stemmeretten, to av de mest opplagte, eklatante bruddene med verdiene grunnloven i sin innerste kjerne bygger på.

Et Norge fundert på opplysningsideene er et Norge med frihet og mulighetsrom for alle, uavhengig av den enkeltes kulturelle bakgrunn og religiøse tilhørighet. Det eneste som kreves av hver enkelt borger, opprinnelig norsk eller innvandret, er assimilasjon til grunnverdiene i opplysningstradisjonen.

Norge er, eller var, ubestridelig et kristent land. Men det Norge som fødtes i 1814 er også et barn av opplysningstiden. Tett knyttet til Europa som det moderne Norge i støpeskjeen var, er det klart at det filosofiske klimaet som rådet i revolusjonstidens Europa på 1700-tallet, også nådde Norge. Derfor snakker vi om ideene fra 1814. Ideene fra 1814 var en norsk utløper fra den idémessige revolusjonen under opplysningstiden, i særlig grad importert fra Frankrike, men også fra Amerika.

Den norske eliten, inkludert grunnlovsfedrene på Eidsvoll, var påvirket av de nye tankene om folkesuverenitet, politisk frihet, maktfordeling og individets rettigheter, utviklet av tenkere som Montesquieu, Rousseau, Voltaire og ikke minst John Locke. Bak dem stod størrelser som Newton, Bacon og Galileo Galilei, og bak dem igjen, Thomas Aquinas og Aristoteles.

Flere av disse kapasitetene, kristne som de fleste var, representerer også hver på sin måte den gresk-romerske idétradisjonen i Vesten. De står for en reorientering mot denne verden, et forsøk på å forene tro og viten i et univers styrt av årsak og virkning, der Gud er redusert til en transcendent førstebeveger og passiv tilskuer til naturens lovmessigheter.

De norske grunnlovsfedrene lot seg ikke bare påvirke politisk; de dro også veksler på opplysningsfilosofenes mer abstrakte tenkning av denne typen, innen metafysikk og erkjennelsesteori. Filosofene ville erstatte århundrelang mystisisme og dogmatisme med de intellektuelle motsatsene fornuft, frihet og fremskritt. Fornuften var «menneskets eneste orakel», og fornuft og frihet ble satt i sammenheng, siden det ene ble oppfattet å forutsette det andre. De eksistensielle konsekvensene av den nye tenkningen, i form av den industrielle revolusjonen, kjenner vi alle. Den transformerte verden.

Og det er altså disse grunnverdiene Norge bør bygge på:

Fornuft og rasjonalitet bør være norske verdier. Fordi samfunn som bygger på disse verdiene er høyt utviklede samfunn. Den enkle grunnen til det er at fornuften, sansepersepsjon inkludert, er et middel til kunnskap – det eneste middelet til kunnskap vi har - og det er kunnskap vi lever av. Fornuften er også det eneste verktøyet til å løse disputter mellom mennesker.

Individuelle rettigheter bør være en norsk verdi. At hvert enkelt individ har rettigheter qua individ, betyr at det settes grenser for hva staten og fellesskapet kan utøve av makt overfor den enkelte. Individuelle rettigheter legger begrensninger på flertallsstyret, på demokratiet.

Maktfordeling og folkesuverenitet er og bør være norske verdier. For å oppnå spredning av makt, og for at politikken skal ha legitimitet i folket. Individets rettigheter trumfer dog folkesuvereniteten.

Full religions- og trosfrihet bør være norske verdier. Enhver skal kunne tro på hva hen vil, og agitere for hva hen vil.

Full ytringsfrihet bør være en norsk verdi. Ytringsfriheten er til for å beskytte ytringer de fleste av oss finner forkastelige og/eller over grensen for god moral. I et opplyst samfunn bør slike ytringer møtes med verbal motstand, ikke straffeloven. Grensen går ved oppfordring til fysisk tvang og vold. Paragraf 185, den såkalte hat- eller rasismeparagrafen, bør avskaffes. Ingen bør straffes for meningsytringer alene.

Toleranse og mangfold bør være norske verdier. Ikke toleranse i betydningen moralsk aksept for det umoralske, men forstått som det å tillate det vi ikke liker. Hvis selve det norske og norskhetsbegrepet defineres for snevert, definerer vi samtidig ut og bort noe av det norskeste som finnes; at hver og en av oss kan leve våre liv i frihet, selv om det betyr at mange velger å leve livene sine på en måte du opponerer mot. «Jeg har ikke bunad, går sjelden i kirka og kan ikke fordra julesanger. Likevel føler jeg meg ekstremt norsk og elsker landet mitt», skrev Adressas daværende kommentator, Tone Sofie Aglen, i 2017. Og sånn bør det selvsagt være.

For raushet og det man noe vidløftig kan kalle nestekjærlighet, eller velvilje, bør også være norske verdier. Det betyr at vi møter hverandre med et premiss om å ville den andre vel. Jeg vil påstå at verken toleranse, raushet eller nestekjærlighet historisk sett har vært typiske norske verdier. Som folk har vi jo opp gjennom årene nærmest hogd huet av enhver minoritet som stakk seg litt ut fra den gemene hop. Heldigvis er det aldri for sent for en nasjon og et folk å ta til seg nye, eller å forsterke allerede eksisterende, gode verdier.

Et Norge med frihet for alle, der enkeltindividets rettigheter respekteres, og der folk møter folk med raushet og et ønske om å ville hverandre vel, er et godt land å bo i.

Da spiller det mindre rolle for meg hva den enkelte eter, eller hva skolene kaller juleballene sine.

SKIKKELIG FROKOST: Med et vaffeljern kan du diske opp med en skikkelig frokost nesten hvor som helst, så lenge du har strøm. Hva med en terrassefrokost i solen? Video: Per Ervland, Elisabeth Dalseg og Adéle Cappelen Blystad Vis mer