Anmeldelse: Morrissey - «California Son»

Tuller du med oss, Morrissey?

Tolv coverlåter fra artisten med drittsekk-stempelet.

HØYREVRIDD: For noen dager siden sang Morrissey, albumaktuell med «California Son», i «The Tonight Show» på amerikansk tv - med et jakkemerke for det innvandrerfiendtlige partiet For Britain. Også talkshowverten Jimmy Fallon har fått kritikk for å ha med «nok en høyrevridd gjest». Foto: Backgrid UK / NTB Scanpix
HØYREVRIDD: For noen dager siden sang Morrissey, albumaktuell med «California Son», i «The Tonight Show» på amerikansk tv - med et jakkemerke for det innvandrerfiendtlige partiet For Britain. Også talkshowverten Jimmy Fallon har fått kritikk for å ha med «nok en høyrevridd gjest». Foto: Backgrid UK / NTB ScanpixVis mer

ALBUM: Hvem skal Steven Patrick Morrissey, som fylte 60 denne uka, erte på seg denne gang? Vel, kanskje først og fremst sine egne fans. De som er igjen. Og ikke minst oss anmeldere, som har gitt ham opp for lengst.

Harde utfall

«California Son»

Morrissey

3 1 6

Rock

2019
Plateselskap:

BMG Rights / Warner Music

«Overrasker med coverlåter.»
Se alle anmeldelser

Sjøl hans mest trofaste fans kan bli fristet til å gi opp mannen etter hans mange påfunn - han de satte sin lit til da The Smiths definerte den britiske indierocken på 80-tallet. Han som ga ut soloalbumet «You Are The Quarry» til stor åtgaum i 2004.

Mest kjent de siste åra er han for sine harde utfall mot alt som lukter av kjøtt, bagatelliseringen av 22. juli-angrepet og i det siste støtten til Brexit og det innvandrerfiendtlige og islamkritiske partiet For Britain på ytterste høyre fløy. Det har ført til at en platebutikk i Cardiff nekter å selge platene hans. På coveret til det nye albumet «California Son» framstiller han seg sjøl som selve lyset!

Skivebom

Forrige album, «Low In High School» (2017), var en real skivebom fra Morrissey, ikke minst på grunn av slemme og grunne tekster. Det siste slipper vi denne gang, for det beste med dette albumet er kanskje at det består av tolv coverlåter - hovedsakelig av amerikanske folk-artister.

Ukjente låter

De fleste artistene er riktignok godt kjente, men låtene er ikke blant deres mest spilte. Og - det rare er at han tolker låter man skulle tro går på tvers av hans politiske legning. Men er dette en utgivelse vi trenger?

Og man kan jo saktens lure, er målet hans å forvirre oss? Skal han rette opp inntrykket, eller bare tuller han med oss?

Mitchell og Dylan

«Hippiedronninga» Joni Mitchell er for eksempel ikke en artist du tenker at Morrissey vil tolke, men hans versjon av «Don't Interrupt the Sorrow» er innafor - myk som Joni sjøl og med synth og saksofon som spriter opp.

Blant låtene er også Bob Dylans «Only A Pawn In Their Game» fra 1964 om borgerrettsforkjemperen Medgar Evers, som ble myrdet året før. Låten kritiserer rasistiske holdninger hos politikere. Er det troverdig at Morrissey tolker den? Eller skal vi applaudere det som et skritt i retning, som en formildende omstendighet? Og det skal sies, produksjonen er «forfriskende tung», med et «hvinende» trekkspill. Og - merkelig nok synger han med det som kan virke som innlevelse.

Buffy Sainte-Marie er vel heller ikke en artist du tenker at det er naturlig for Morrissey å tolke, og «Suffer The Little Children» er fort glemt. Og hva skal man si om den amerikanske protestsangeren Phil Ochs' «Days of Decision»? Grei nok, men ikke spesielt minneverdig.

Homofil artist

Mer forståelig er hans valg av åpningslåten «Morning Starship», signert amerikanske Jobriath (1946-1983). Morrissey er stor fan, og låten kan godt høres som en hyllest til den første åpne homofile artisten som fikk kontrakt med et stort plateselskap (i 1972).

Det er ingen dårlig start, til tross for den lett enerverende synthen til hans faste produsent Joe Chiccarelli. Men det er ellers langt mellom høydepunktene her.

Green Day

Roy Orbisons «It's Over», med LP (Laura Pergolizzi) på vokal og Morrissey med framskutt falsett er for eksempel mer pompøs enn godt er. Ikke skiller den seg veldig fra originalen, heller. Laura Nyros livsbejaende «Wedding Bell Blues», med Green Days' Billie Joe Armstrong i croonerform på gjestevokal, er derimot slett ikke ueffen.

Burt Bacharachs «Loneliness Remembers What Happiness Forgets» faller derimot mellom for mange stoler, og blir i likhet med «It's Over» «over the top». Gary Pucketts «Lady Willpower» fra 1968 er fengende, men også i overkant pompøs - smakssatt som den er med en liten, men ivrig blåserrekke på fem og strykere. Trenger Morrissey rett og slett en ny produsent?

Djevelen

Carly Simons «When You Close Your Eyes» følger i en helt grei versjon, mens Tim Hardins «Lenny's Tune» er en fin, nedstrippet og nedtonet hyllest til den rabiate komikeren og satirikeren Lenny Bruce, først utgitt med Nico i 1968. Albumet avsluttes med folksangeren Melanie Safkas «Some Say I Got Devil», også den i en nedstrippet og godkjent versjon. Formildende, igjen.

«Some say I got devil / some say I'm an angel / I am just someone in trouble / I don't think I'm in danger», synger Morrissey. Er det seg sjøl han synger om? Han prøver så godt han kan å leve opp til et dårlig drittsekk-rykte, men kan ha gjort seg sjøl en bjørnetjeneste med å spille inn disse sangene. Er det håp for ham likevel?