Tullinløkka i våre hjerter

KYSS FROSKEN -utstillingen må også forstås i et byutviklingsperspektiv, gjentar Erling Fossen i debatten om Nasjonalmuseets forvandlingsstrategi (31.01). Blant hans argumenter er ønsket om å motvirke at attraktive steder blir nedbygd eller privatisert, sørge for at terskelen for bruk av offentlige byrom er lav, og inspirere folk til å anvende byen på mangfoldig vis. Kort sagt demonstrere «at gode møteplasser kan være litt mer enn attraktiv brustein, en bjørk og to benker». I mine øyne har Fossen et forutseende poeng her; Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design - under Sune Nordgrens djerve ledelse - har stått fram som en kulturell drivkraft i arbeidet med å belyse hvordan Tullinløkka vil kunne bli en arena for urban fornyelse i den kommende arkitektkonkurransen om områdets utbygging.

DE TO TIDLIGEREkonkurransene, i 1972 og 1995, havnet som kjent i ingenmannsland; denne gang er utsiktene lysere - ifølge Ulf Grønvold i bladet Kunst og kultur (1/05) - av to grunner: «For det første fordi saken virker mye bedre forankret i den politiske ledelse, og enda viktigere, byråkratiet ønsker dette.» Og det peker i Nasjonalmuseets favør, understreker Grønvold, at byggetomta nå omfatter kvartalet på den andre siden av Kristian Augusts gate. «Dermed kan museet få realisert sine planer uten å belaste selve Tullinløkka med så store bygningsvolumer som de i foregående konkurransene.» Diskusjonen i 1995-96, om vinnerprosjektets arkitektoniske utforming og arealmessige utbredelse, var intens og langvarig. I dag, ti år seinere, er det mye som taler for at den tredje konkurransen ender i et vinnerprosjekt som gir Oslo sentrum et unikt signalbygg. En slik innovativ tenkning har Kyss Frosken-tiltaket, med arkitekt Magne Magler Wiggens futuristiske arkitektur som motor, bidratt til å bane vei for. Men også i denne runde må vi regne med at meningsutvekslingen om byrommets utnyttelse og estetiske kvaliteter vil fylle mediene. Og kanskje får vi en reprise på skyttergravskrigen mellom modernisme og klassisisme, blant annet fordi kitsch-tilhengerne i stiftelsen Byens Fornyelse synes å utrope Tullinløkka til sitt hjertebarn.
SÅ NÅR Erling Fossen hevder at suksesskriteriet for en kunstutstilling ikke defineres av «hvor mange J. C. Dahl som henger på veggen», og setter Kyss Frosken-fenomenet i et byutviklingsperspektiv, håper han samtidig at Tullinløkka-konkurransen skal gi oss en nyskapende samtidsarkitektur. Den drømmen er det mange av oss som kan skrive under på.