Tullinløkka til Einar Førde?

Igjen planlegges et nytt museumsbygg på Tullin-løkka i Oslo. Framfor å fortape seg i administrativt og strategisk surr, bør Kulturdepartementet samle seg om to nye museumsbygg i området som ferdigstilles innen det symbolske året 2005.

I Norge foretrekker vi å ta en ting om gangen i forbindelse med kostbare kulturelle manøvrer. Derfor medførte det etterlengtede operavedtaket en viss resignasjon. Med tanke på andre sentrale kulturinstitusjoners behov, antok de fleste at man kunne skyte en hvit pil etter statlig kapital med kulturell ambisjon inntil operahuset er ferdigstilt.

Derfor er stortingsmeldingen «Kjelder til kunnskap og oppleving» foreløpig mottatt med gledelig forbauselse. Regjeringen tilråder et nasjonalt museumskompleks på Tullinløkka gjennom en samorganisering av Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Riksutstillinger, Norsk Arkitekturmuseum, Kunstindustrimuseet og Henie Onstad Kunstsenter.

DET ER MULIG at det er grunn til å se lyst på situasjonen. Likevel bør stortingsmeldingens intensjon, den potensielle realisering og de administrative og faglige omlegginger rapporten bærer bud om, forårsake en viss uro. Ikke minst fordi meldingen hører hjemme i en kontekst, en kontekst som ikke bør underkjennes. Den består blant annet av en svak tradisjon for oppføring av kulturbygg i det ny-rike Norge, en uforutsigbar nasjonalforsamling, en kulturpolitisk offentlighet kjennetegnet av ufrihet, en vilkårlig presse, og ikke minst - et ikke ubetydelig trauma (den forrige Tullinløkka-debatten).

Foreløpig har ingen stilt seg avvisende til ideen om et nytt nasjonalt kunstmuseum. Det kan selvsagt bety at regjeringens relativt radikale forslag rett og slett er så godt eller vagt formulert at det ikke er stort å utsette på det. Eller: Betyr det at aktørene besinner seg på å bruke sin uttalerett, med de farer det medfører å ta ordet offentlig. Hvilken museumsdirektør som på sikt får et løfte om nybygg, tør levere en velplassert kritisk kommentar og slik stå i fare for å a) virke utakknemlig, b) skape uro i den byråkratiske prosessen, c) forvanske sin institusjons forhold til Kulturdepartmentet, d) forvirre et parlament som helst så at Oslo selv besørget ekstravagante utskeielser som nasjonale museumsbygg, e) potensielt trenere nok et Tullinløkka-prosjekt.

MELDINGEN STAMMER fra byråkratiet: Det den bærer bud om er en sterkere byråkratisering av museumssektoren. En «samorganisering (kan) gje ein betre plattform for samordning og strategiutvekling,»: ord som «heilskap», «tverrgåande», «rasjonaliseringsgevinst», «jamnbyrdig» og «slagkraftig» er sentrale for å overbevise om at en superadministrasjon er det de seks aktuelle kunstinstitusjonene trenger. Vi får en sterk fornemmelse av at det er administrative hensyn og ønsket om en sterkere departemental kontroll som ligger til grunn for å samorganisere kunstinstitusjoner med delvis svært ulike fagtradisjoner, roller og ambisjoner. Man kan spørre seg hvem som skal lede denne dinosauren av en institusjon. Einar Førde?

Man kan også spørre seg hva slags maktforhold man legger opp til mellom institusjonenes nåværende ledelse og en ny felles administrasjon. De fleksible løsningene meldingen bebuder kan like gjerne resultere i et rigid hierarki, et uoverskuelig byråkrati, svekket egenart og identitetstap for den enkelte institusjon. Ideer på konservatornivå vil få en særdeles tyngre vei å gå.

Det insisteres på at samordningen vil heve den forsknings- og formidlingsmessige kompetansen: Å samle flere museumsmiljøer vil «gje eit breiare fagmiljø», «oppløyse tradisjonelle faggrenser», sette kunstverkene «inn i ein heilskap». Hva betyr dette? Hva slags helhet er det meldingen bejaer? Retorikken avslører lite annet enn en byråkratisk og populistisk lengsel etter oversikt og store sammenhenger. Er generell orientering og slapp tverrfaglighet virkelig ideelle forutsetninger? Spisskompetanse, innsikt i egne samlinger, spesialisert forskning, internasjonal oppdatering og presise samtidssatninger er det ethvert museum bør etterstrebe. Slike kvaliteter avhenger ikke av kvantitet.

GLEMMER MAN IDEEN om samorganisering, er samlokalisering i seg selv ingen dum idé - og utviklingen av et sammenhengende belte av kunstinstitusjoner fra Kunstnernes Hus til Universitetsgaten er en frapperende forestilling.

«Staten har eit særleg ansvar for at eigne bygg og anlegg framstår som gode døme på høg arkitektonisk kvalitet,» erkjenner meldingen. Kombinasjonen av «Tullinløkka» og «arkitektkonkurranse» vekker nok umiddelbart ubehag også blant ikke-arkitekter. Det er derfor grunn til å gratulere departementet for sin uforferdede optimisme idet tanken relanseres før det forrige liket er kaldt. Nå er forutsetningene endret, ved at også Museet for samtidskunst etter hva vi forstår er tiltenkt det nye bygget. (Også på dette punkt er meldingen uklar, og bare litt klokere ble vi av å kontakte avdelingsdirektør Stein Sægrov i departementet.) Vi må bare håpe at man denne gangen tør å tenke stort og dristig - og at vi for prosessens og offentlighetens skyld kan enes om å indeksere ord som «unike fasader» og «klassisk og moderne». Like pinlig er ideen om et parkanlegg, et steinkast fra Slottsparken, anført nok en gang av Kåre Willoch i Dagbladet i går.

Snarest mulig bør det inviteres til en lukket, internasjonal konkurranse (der Telje-Torp-Aasen selvsagt må delta). Samtidig bør Norsk Arkitekturmuseum få sitt eget nybygg - kanskje på tomten mellom Akademihaven og Frederiks gate 3. Oppgaven bør uten videre tildeles Sverre Fehn som allerede har romprogrammet inne, og slik omsider gi Norges største arkitekt en byggeoppgave i Oslo sentrum. I meldingens fremdriftsplan er de to symbolske årstallene 2005 og 2014 sentrale. 1814-jubileet minner mer om en utsettelse enn om handlekraft.

Alle gode krefter bør gå inn for å avvriste unionsoppløsningsjubileet for hva det er verdt av symbolsk verdi. Slik kan det moderne Norge markeres ved å gi hovedstaden en kulturell oppgradering som om ikke annet bringer oss i nærheten av våre nordiske nabolands bevisste satsinger på kulturbygg i 1990-årene.