Tung på labben

«The Wolfman» er en traust, men effektiv grøsser

|||FILM: Noen steder virker det som om månen er full oftere enn en gang i måneden. Den fiktive britiske tallsbygda Blackmoor, i det herrens år 1891, er ett sånt sted. I Blackmoor kommer fullmånene så tett at de dominerer dagligspråket like mye som nattehimmelen. En kvinne komplimenteres med at hun er «het som månens overflate».

Den mystiske eventyreren og adelsmannen Sir John Talbot (spilt av Anthony Hopkins) omtaler bare fullmånen som «hun». Mens hans sønn Lawrence (Benicio del Toro, generelt ikke helt på ballen i denne filmen, og ikke hjulpet av klunkete CGI-animasjon, heller) — eller «valpen», som Hopkins megetsigende kaller ham — regelrett begynner å ule ved synet av den.

Gjeninnspilling«The Wolfman» er en remake av grøsseren «The Wolf Man» fra 1941 (som ifølge Wikipedia etablerte konvensjonen at sølvkuler er det eneste som duger for å få has på varulver), og med andre ord ikke ett forsøk på å oppdatere varulvfilmen.

Dette virker både i dens favør og disfavør. «The Wolfman» er effektiv skrekk store deler av tiden, og morbide seere vil finne lise i at filmens varulv, hvor enn primal, aldri går tom for sinnrike skamferingsmetoder.

Honnør, dessuten, til regissør Curt Johnston, for at han forsøker å få verkshøyde ut av klassiske sagnfigurer selv uten å plassere dem i svenske forsteder eller det amerikanske skolesystemet (der forblir uansett «Teen Wolf» det kanoniske verket).

KonservativPå den annen side kunne «The Wolfman» godt vært mindre tradisjonsbunden, uten av den grunn å skli ut i rein, skjær sjangeranarkisme.

Det er kanskje ikke en helt egnet parallell, men når en ulv dukker opp i en annen kinoaktuell og klassisk orientert dyrefilm, Wes Andersons «Den fantastiske Mikkel Rev», verger tittelfiguren seg ved å rekke hånda i været til en Black Panther-hilsen.

Mens det er ingen fare for at noen skal tenke det minste nytt innen rovdyrvern i «The Wolfman» — nei, her i Blackmoor
holder vi oss til sølvkuler, som vi alltid har gjort.