Tung tids tale

Fett er et feministisk

spørsmål, het det en gang for lenge siden, i forrige århundre, og siden da har livlinjen til de fleste av oss bare blitt større. Altså er det logisk at Fett er navnet på en ny kvinnejournal. Det er et navn av den typen som signaliserer ubehag og et ønske om å undergrave saker og ting og følgelig et navn alle reklamemakere ville skydd som pesten. For det er rimeligvis ikke lett å selge noe som helst med den tittelen. Vil du selge lett, er det greieste å døpe produktet ditt «Lett» også.

Så det heter som kjent alt som skal selges til kvinner fra før. Lett mat, lett drikke, lette og lyse interiører, kanskje sågar lett litteratur og musikk. Fint lite, bortsett fra heavyrock og fete biler, profileres på tyngde for tida, og ingen av delene er i særlig grad jenteting. For damer flest er det tilværelsens tyngde, snarere enn dens letthet, som er uutholdelig.

Ingen grunn til

å tvile på at fett stadig er et feministisk spørsmål, altså. Skjønt like mye, ser det ut til, et moralsk spørsmål, ikke noe som bare angår damer. Og da tenker jeg ikke på den aller mest åpenbare moralske sammenstillingen, den som består i et mentalt kryssklipp mellom sultedøden i Darfur, for eksempel, og vår kulturs fedme-epidemi. Nå er Steinar Lem i Framtiden i våre hender bortimot den eneste som for tida orker å foreta det kryssklippet offentlig, men som premiss, som kjapp referanse dukker det opp i hodene på de aller fleste av oss når overvekt er temaet. Det er så flaut, det der, så ekkelt at det helst skyves ut av tanken og overlates til følelseslivet.

Flaut. Ekkelt. Fettets fremste karakteristika. Den avskyen fett vekker, er både umiddelbar og stort sett ubevisst, ved siden av pedofili kanskje det nærmeste vi for tida kommer la oss si rasismen eller antisemittismen som følelse. Overfor fett dukker raskt en hel serie gufne følelser opp, svulmende vommer er markører like effektive som hudfarge eller ørnenese en gang var det.

Vommene funket jo

bra som propaganda, de også. En gang gikk det fint an å framstille hatobjekter som feite også offentlig, vommen var et like fast innslag i karikaturer av slemme kapitalister som flosshatten og sigaren. Nå er alle deler av det bildet selvsagt meningsløse. For fettet beveger seg raskt nedover den sosiale skalaen og er for lengst alt annet enn en rikdomsmarkør hos oss. Men det motsatte. I populærkulturen er dagens feiting-ikon det som heter trailer trash, det amerikanske samfunnets bunnsjikt. Det der er ikke engang noe som en kjip moteindustri har funnet på. Det er et sosialt faktum som gjør seg gjeldende også her til lands.

Altså er fettet bærer av et heftig dobbelt stigma. Den kollektive skammen overfor det globale mattyveriet. Og en sosial plassering på rask vei nedover. Vi kan trygt regne med at det siste slår tøffest ut og dessuten skremmer oss andre mest. Fettet skal primært signalisere mangel på selvkontroll, akkurat som fyll og røyking. Og sviktende selvkontroll er en fryktelig nifs affære i et samfunn der riktig mye kontroll jo skal utøves på individbasis og i høyst privat praksis.

Sånn sett

er det logisk at myndighetenes bekjempelse av overvekten begynner på steder der den sosiale kontrollen er størst. I skolen. Når Kristin Clemet innfører gym hver skoledag, gjør hun antakelig et helsearbeid av dimensjoner og overfører dessuten på formyndersk vis ansvaret for barnlige bilringer fra privatsfæren til det offentlige. Foreldre kan puste lettet ut, uansett hvor tungpustete de ellers måtte være. Kanskje vil det samme skje med barns spisevaner også og det gode, gamle skolemåltidet gjeninnføres. Skjønt det er skrekkelig dyrt og betyr mer skatt, så det sitter nok lenger inne.

Men det er jo primært unger som er så institusjonaliserte i vår kultur at de kan nås av den typen myndighetstiltak. Så hva med oss andre? Vi voksne som ikke tilbringer tida i anstalter av typen skole eller barnehage? Vi er, som Jean-Paul Sartre sier, dømt til frihet og kan følgelig både fråtse og daffe oss. Det er ikke noe rosenrødt ved den eksistensielle dommen til frihet, tvert imot er det en tung dom. Det er i denne sammenhengen dommen til potetgullposen og ansvar for egne bilringer.

Det spørs

om vi utholder det. Ting tyder på at vi om ikke lenge kommer til å rope på Dagfinn og strengere rammer om den tyngende adgangen til fett og sukker, også for voksne. Rett nok er fedme så vidt utbredt at rene skrekk-kampanjer av det slaget som skal få ungdom til å ligge unna rusmidler, knapt vil tolereres. Men Kommunist-Kina praktiserte kollektiv og tvungen trim på morgenen for eksempel, og det kunne kanskje være noe?

På den annen side har breie rumper jo en hel del med bilkjøring å gjøre. Og nå skal det ikke være mer olje igjen enn til femti års forbruk. Kanskje er oldebarna våre, gutter som jenter, så heldige at de må begynne å gå også når de blir voksne.