Det blir ikke lett for Storbritannia å forlate EU

Tung vei for Theresa May

Theresa May mangler en politikk, mangler en strategi og mangler fagfolk til forhandlingene med EU før hun seiler skuta ut i ukjent farvann, skriver Einar Hagvaag .

Kommentar

Den politiske tåka henger fremdeles tjukk over Themsen etter britenes historiske avstemning om å melde landet ut av EU 23. juni. Det eneste som statsminister Theresa May har avklart hittil er: «Brexit betyr Brexit.» Men hva betyr dét? Britene har ennå ikke fått summet seg; de vet ikke hva de vil.

På EUs side av bordet har standpunktene når det gjelder hovedspørsmålene lenge vært nokså klare. Hvis britene vil ha adgang til det indre fellesmarkedet må de godta fri bevegelse av varer, kapital, tjenester og personer. Det har presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, klargjort for lengst. Etter det uformelle toppmøtet i Bratislava i Slovakia, hvor britene ikke var innbudt, raslet verten, statsminister Robert Fico, med veto. De fire Visegrad-landene - Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia - vil stanse enhver avtale med Storbritannia om adgang til det frie markedet hvis den ikke gir rett til fri bevegelse av arbeidere. «Her er det ikke rom for noe kompromiss», slo han fast.

Åpent EU-marked krever åpne britiske grenser for EU-borgere. I tillegg må britene da bøye seg for lover og regler for dette markedet, og de må regne med å betale inn til EU-budsjettet.

Men før dette kommer på forhandlingsbordet må britene melde seg ut av EU ved å ta i bruk den 250 ord lange paragraf 50 i Lisboa-traktaten. Og den er skrevet for å gi de gjenværende landene i EU overtaket i forhandlingene hvis et land melder seg ut. May velger tidspunktet for når hun i brevs form varsler EU-rådet om utmelding. Der har hun en fordel. Før hun gjør dette kan de andre EU-lederne bare sitte utålmodige og vente. Men straks varselet er sendt, tikker klokka. Skilsmisseforhandlingene kan ta inntil to år, og britene kan ikke bruke uthaling som taktikk. Forhandlingene om å dele boet kan bli vanskelige og opprivende nok.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Presidenten i EU-rådet, Donald Tusk, sa i Bratislava at han tror May vil utløse paragraf 50 i januar eller februar 2017. Andre tror May vil trekke det ut til slutten av 2017, etter de viktige valgene i Frankrike og Tyskland. I så fall forlater ikke Storbritannia EU før i slutten av 2019.

Formelt må først medlemskapet avvikles, så kan man forhandle om det framtidige forholdet mellom Storbritannia og EU. Britene kan ikke forhandle innenfra og utenfra samtidig. Etter EUs erfaring med forhandlingene om en avtale om frihandel med Canada, kan det ta et tiår å forhandle fram en avtale mellom EU og Storbritannia. Noen tror det blir nødvendig med en midlertidig avtale i mellomtida. Men den må jo også framforhandles.

EU har utnevnt franske Michel Barnier, tidligere EU-kommissær for det indre markedet, til sin sjefforhandler. Europaparlamentet har utnevnt den belgiske føderalisten Guy Verhofstadt, nå leder for de liberale i salen, til sin forhandler. Britiske EU-motstandere kaller ham en «fanatisk EU-elsker». Begge er de politiske ringrever.

May har tre statsråder til å hjelpe seg med dette formidable oppdraget. Det er utenriksminister Boris Johnson, David Davis i det nye Departementet for å Forlate Den Europeiske Unionen og Liam Fox i Departementet for Internasjonal Handel. Allerede er de tre i strid om fordeling av ansvar og ansatte.

Da Storbritannia gikk inn i EU i 1973 overtok EU alt ansvar for handelsavtaler. EU har en formidabel stab av dyktige forhandlere med erfaring fra handelsavtaler og en uovertruffen stab av jurister. Britene har bare rundt 20 forhandlere på dette feltet igjen. De trenger visstnok et tusentall, ifølge EU-statsrådene, og den slags folk er vanskelige å oppdrive. Det er vanskelig å leie inn juridiske rådgivere fra privat næringsliv til hemmelige forhandlinger som krever streng lojalitet, og britiske jurister i tjeneste for EU vil komme i lojalitetsmessig knipe.

May er presset mellom de som vil ha «hard» og de som vil ha «myk» utmelding, et reint brudd med EU eller mest mulig som før. En «norsk» modell, altså EØS, har vært nevn av noen, men den innebærer åpne grenser for EU-borgere, innbetaling til EU-budsjettet og godkjenning av EU-lover uten å ha stemmerett. Noen nevner Sveits, som har rundt 120 tosidige avtaler med EU. Men den slags tabbe vil EU aldri gjenta, fordi det kreves så altfor mye arbeid å holde styr på det innfløkte forholdet. Og sveitserne har i folkeavstemning vedtatt å sette tak på innvandrere fra EU, et vedtak EU nekter å godta og derfor presser Sveits på andre felt.

Les også: Britene står der uten plan og uten marked.

Juristene i Justisdepartementet i London har noe sånt som 80 000 sider med EU-vedtak som må granskes for å vurdere om de bør bli britisk lov eller forkastes. Parlamentet i London må erstatte EU-lover med britiske. Dette arbeidet kan bli en propp som lammer det parlamentariske arbeidet i årevis.

Det er langt fram, og veien blir smal og svingete for Theresa May.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook