Tung Woyzeck i Stavanger

STAVANGER (Dagbladet): Georg Büchners tyske skjebne- og sørgespill om den hundsete og bedratte soldaten Woyzeck er et av teaterhistoriens sterkeste dramaer. På Rogaland Teater er ambisjonene skyhøye og anslagene spennende, men resultatet er dessverre blitt heller tungt ungarsk regiteater.

Det er dristig, noen vil mene på grensen til det dumdristige, å gi hovedscenen til den ungarske gjesteinstruktøren Gabor Zsambéki og Georg Büchners (1813- 1837) fragmentariske og ufullførte skjebnedrama «Woyzeck». Til tross for stykkets innflytelsesrike klassikerposisjon i europeisk teater, er det neppe noen umiddelbar publikumsmagnet i dag. Og oppgaven for teatret for å få stykket oppe og gå, er krevende.

Teksten ble aldri fullført av Büchner. Den foreligger i ulike versjoner og fordrer i høyeste grad en regissør som kan holde tunga rett i munnen. For den rystende tragedien om Woyzeck fortelles på en helt spesiell måte. Først vises tingene, dernest forklares de etter hvert. Stokker regissøren kortene her, sitter han igjen med en heller uforstående publikumsmasse.

Mareritt

Zsambéki og hans scenograf Csörsz Khells visuelle setting er besettende, marerittaktig og intens. Det skapes synsinntrykk og scenearrangementer her som fortjener beundring. Den lutfattige soldaten Woyzecks verden er en krysning mellom en slags hallusinatorisk psykologisk tilstand og et 1800-talls horrorsamfunn med burleske og spøkelsesaktige marionettmennesker gående og stående omkring i et gjennomgående halvmørke. Vi befinner oss under det nederste samfunnssjiktet. Rennende vann over scenegolvet skaper lydinntrykk som om alt utspiller seg i gjørma.

Her fører Woyzeck (Fridtjov Såheim) et slags liv. Han lever av strøjobber, og ydmykes som en hund av dem han jobber for, deriblant kapteinen (Ole A. Simensen) som han jevnlig barberer. Han utsettes for vitenskapelige eksperimenter der ftring med erter er et av prosjektene. Og ydmykelsen blir fullkommen da hans Marie (Kirsti Refseth) drives inn i et heftig og synlig erotisk forhold til en staut og brautende tamburmajor. Skjebnekreftene fører Woyzeck til randen av forstanden. Han mister grepet om virkeligheten, anskaffer seg en kniv, og myrder Marie.

Taperen

Med Woyzeck satte Büchner en ny mennesketype på den europeiske teaterscenen: den sosiale taperen som hovedfigur i en tragedie. Linjen til seinere dramatikere som Brecht er klar. Felles har de begge at de vil vise oss hvordan ytre og indre forhold predestinerer våre handlinger. I tillegg angriper Büchner indirekte et menneskesyn: det teknisk-vitenskapelige. Synet på mennesket som en maskin, som en «mekanisk appelsin» som Anthony Burgess formulerte det 125 år seinere i «A Clockwork Orange». Dessverre blir denne siste menneskevitenskapsdimensjonen borte på Rogaland Teater ved at Svein Harry Hauges doktor spilles altfor oppskrudd.

Regiteater

Zsambékis form og teaterspråk er annerledes, estetisk kresent og gjennomarbeidet - rent visuelt. Det er ikke ofte vi ser en slik scenisk innpakning på norske scener. Likevel synes jeg ikke oppsetningen lykkes i å fortelle historien om Woyzeck på en slik måte at de dramatiske og tragiske kvalitetene når fram, enn si griper. Dette er regiteater, og det er tungt. Bare to scener slår virkelig igjennom, drapet på Marie, og en sorgmunter lirekassescene til ordene: «Verden er intet blivende sted. Snart er vi alle døde.»

Solid spill

Gjennom modellerte scenebilder og dystre tablåer raser Fridtjov Såheim gjennom Woyzecks vanvidd, spiller sikkert og teknisk solid, men kommer aldri helt under huden på tragedien, han heller.