MYE FOR ÉN: Solberg og Børge Brende bør vurdere om det bør oppnevnes en egen utviklingsminister, skriver artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
MYE FOR ÉN: Solberg og Børge Brende bør vurdere om det bør oppnevnes en egen utviklingsminister, skriver artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Tunge oppgaver for Brende

Med et uavklart forhold til Kina kan Norge vanskelig utrette noe på klimaområdet. Brende har et godt utgangspunkt for å gjøre noe med det, men det vil kreve en enorm innsats.

Debattinnlegg

Regjeringen Solberg varsler ikke en ny utenrikspolitikk. Det nye ligger i så fall i de organisatoriske grepene: inn kommer en egen Europaminister, ut går utviklingsministeren.

En Europaminister ved Statsministerens kontor et godt grep. Det bidrar til en politisk kopling av utenriks- og innenrikspolitiske sider ved Norges deltakelse i det europeiske samarbeidet. Behovet for å samordne de kontakter omtrent alle departementene har med EU og EFTA (jf. Sejersted-utvalgets utredning) har lenge vært åpenbart.

Det at utviklingsområdet underlegges utenriksministeren, er et mer diskutabelt grep. Er det noen som kanskje kan makte å holde det, så er det Børge Brende. Men om kommunalministeren har fått et superdepartement etter at han fikk svelge fornyingsministeriet, står Brende overfor en minst like mangslungen og krevende oppgave. Verden utenfor Europa blir mer og mer kompleks. Det er overraskende at statsminister Solberg ikke ser det.

I en ideell verden kan en utenriksminister i et mellomstort land selvsagt legge større trykk i kontaktene med andre lands myndigheter enn en utviklingsminister kan. Spørsmålet er om han får tid til å øve det trykket sterkt og ofte nok. Han må nemlig prioritere andre oppgaver: sikkerhetspolitikken og spørsmål om norsk deltakelse i militære operasjoner utenfor Europa, støtte til miljøministeren i svært krevende klimaforhandlinger, arbeidet med å redde det multilaterale handelssystemet, og forholdet til de nye regionale stormaktene, ikke minst Kina. På kort sikt er det siste den viktigste utfordringen. Derfor bør statsministeren og han selv gi seg ett, maksimalt to år før de vurderer om det likevel bør oppnevnes en egen utviklingsminister.

Utenlandske Kina-eksperter er overrasket over at Kina fortsatt ikke har tødd opp forholdet til Norge etter at Nobelprisen til Liu Xiaobo la det på is. De forklarer det ved at kinesisk utenrikspolitikk preges av flere grupperinger som har sterke særinteresser og forfekter ulikt syn. For å opprettholde et preg av enhet utad får hver gruppering styre «sin» del av politikken der denne ikke er av vital interesse for Kina. Politikken preges altså av flere delstrategier der de vitale interesser ikke berøres. Norge kan ha vært «uheldig» ved at en spesiell gruppering med innflytelse sentralt har fått bestemme linjen som skal føres overfor Oslo.

Uten et avklart politisk forhold til Kina kan Norge ikke utrette mye på for eksempel klimaområdet. Brende har utvilsomt et spesielt godt utgangspunkt for å gjøre noe med problemet. Men det vil kreve en enorm innsats dersom han og hans stab skal lykkes. Hans uttalelser de siste dagene tyder på at han vet det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook