||| TEATER: «For nokre barn vi er», sier Lotte (Marie Blokhus).

Denne replikken er i forsmedelig stor grad lagt til grunn for «Unge Werthers lidingar» på Det Norske Teatret, som også var regissør Jonas Corell Petersens masteroppgave. Den er masete og umoden. Publikum bombarderes med hule påfunn som hagler like tett som appelsinene som på et punkt, uforklarlig, regner ned på scenen.

Naivistisk Ikke at det er en enkel roman å sette opp. Goethes «Unge Werthers lidingar» fra 1774 kjennetegnes ved sin intenst subjektive fortellerstemme, der leseren må trenge gjennom skyen av følelser for å skjønne at jeg-personen for sine omgivelser er overspent og eksentrisk; at han ikke fungerer i samfunnet. På scenen forskyves perspektivet, der ser vi Werther utenfra. Petersen trekker heller linjer mellom da og nå ved å fremstille de tyske skoger, som Werther trekkes mot, som en naivistisk norsk hytteidyll, komplett med laftehytte og kvikklunsj. Hans Werther er en av disse moderne mennene som helst vil fortsette å utvide gutterommet i det uendelige, som viker unna og skyr ansvar.

Avbrytes Det er en ålreit idé, men den bærer ikke en hel forestilling. Goethes Werther er dessuten en reflektert mann. Det får han ikke være her. Det er leit å en dyktig skuespiller som Thorbjørn Eriksen knapt få lov til å si tre sammenhengende setninger uten å avbrytes av fjollete kommentarer, sang, slapstickinnslag, eller nakenbasing innsmurt i vaffelrøre. Komikken er for distansert, og Werther henges ut. Det er umulig å følge en tankerekke eller en følelsesrekke.