Tunge smerter

«Unge Werthers lidingar» overføres i litt for stor grad til publikum.

MASETE: «Unge Werthers lidingar» gjorde ung Weltschmerz til høyeste mote i Europa. På Det Norske Teatret blir Werther et barn som drukner i utvendige påfunn. Foto: Chris Erlbeck/Det Norske Teatret.
MASETE: «Unge Werthers lidingar» gjorde ung Weltschmerz til høyeste mote i Europa. På Det Norske Teatret blir Werther et barn som drukner i utvendige påfunn. Foto: Chris Erlbeck/Det Norske Teatret.Vis mer

||| TEATER: «For nokre barn vi er», sier Lotte (Marie Blokhus).

Denne replikken er i forsmedelig stor grad lagt til grunn for «Unge Werthers lidingar» på Det Norske Teatret, som også var regissør Jonas Corell Petersens masteroppgave. Den er masete og umoden. Publikum bombarderes med hule påfunn som hagler like tett som appelsinene som på et punkt, uforklarlig, regner ned på scenen.

Naivistisk
Ikke at det er en enkel roman å sette opp. Goethes «Unge Werthers lidingar» fra 1774 kjennetegnes ved sin intenst subjektive fortellerstemme, der leseren må trenge gjennom skyen av følelser for å skjønne at jeg-personen for sine omgivelser er overspent og eksentrisk; at han ikke fungerer i samfunnet. På scenen forskyves perspektivet, der ser vi Werther utenfra. Petersen trekker heller linjer mellom da og nå ved å fremstille de tyske skoger, som Werther trekkes mot, som en naivistisk norsk hytteidyll, komplett med laftehytte og kvikklunsj. Hans Werther er en av disse moderne mennene som helst vil fortsette å utvide gutterommet i det uendelige, som viker unna og skyr ansvar.

Avbrytes
Det er en ålreit idé, men den bærer ikke en hel forestilling. Goethes Werther er dessuten en reflektert mann. Det får han ikke være her. Det er leit å en dyktig skuespiller som Thorbjørn Eriksen knapt få lov til å si tre sammenhengende setninger uten å avbrytes av fjollete kommentarer, sang, slapstickinnslag, eller nakenbasing innsmurt i vaffelrøre. Komikken er for distansert, og Werther henges ut. Det er umulig å følge en tankerekke eller en følelsesrekke.

Billig
Det er forøvrig forstemmende å se hvordan både Corell Petersen og en annen nyuteksaminert regissør, Peer Perez Øian, hvis «Hedda Gabler» går på Nationaltheatret, begge åpner sine forestillinger med å la skuespillerne skravle til publikum om seg selv og situasjonen, et billig verfremdungsgrep ikke tjener noen annen synlig hensikt enn å minne oss om at de egentlig ikke er rollene sine. Til neste gang: Vi vet det. Kom til poenget.

«Eg ler av mitt eige hjarte og lar det få vilja si», sier Werther. Det er en fristelse Jonas Corell Petersen må lære seg å motstå.