VIKTIG FILM: Etter å ha laget to feelgoodfilmer i «Fucking Åmål» og «Tilsammans» viste Lukas Moodysson med «Lilja 4-ever» hvordan man kan bruke sin rolle som filmskaper til å ta opp temaer og skildre en verden, som ingen ønsker å vite om.
VIKTIG FILM: Etter å ha laget to feelgoodfilmer i «Fucking Åmål» og «Tilsammans» viste Lukas Moodysson med «Lilja 4-ever» hvordan man kan bruke sin rolle som filmskaper til å ta opp temaer og skildre en verden, som ingen ønsker å vite om.Vis mer

Tungsinn og sukkerspinn

På sitt beste kan film skape små bølger i samfunnet. Det kan norsk film prøve oftere på uten å miste publikumet sitt.

Meninger

Alle som produserer noe ønsker å selge. Også de som produserer film. Filmmediet bør være helhetlig og altomfattende. Det skal både underholde og spre glede, men også vekke ubehag og berøre menneskets vanskeligere sider. Med andre ord ta for seg livene vi lever, på godt og vondt. Utfordringen er at det vanskelige og vonde sjeldent selger, men blir det noe mindre viktig av den grunn?

Angst. Depresjon. Savn. Sorg. Alle eksempler på kjipe temaer som mange av oss helst unngår med mindre de tvinger seg på - også filmprodusenter. Dette er samtidig eksempler på temaer som vi bør bli flinkere til å snakke om. Bli flinkere til å være åpne om. Også her kan filmen spille en viktig rolle.

Populærkulturen har en unik posisjon til å fortelle historier som fortjener å bli hørt. Ofte er det gjennom sjangerfilm, krimlitteratur og populærmusikk at temaer som overgrep, rasisme og drap når frem til det brede lag. Dessverre er disse skildringene som regel både ukritiske og ensidige.

Som filmskaper er det helt avgjørende å ha en idé om sin rolle i samfunnet. Historiene du forteller berører mennesker. Ethvert kulturprodukt treffer en nerve hos noen, og kan aldri helt kvantifiseres. Samtidig skal man selvsagt ta kommersielle hensyn. Bidragsyterne skal ha lønn og investorene vil ha fortjeneste. Alle deler av prosjektet må finansieres.

Det er ikke noe galt i underholdning, men filmen kan ha en større misjon enn å være tidsfordriv og eskapisme. Filmmediet kan bidra til å sette dagsorden, til å bevisstgjøre gjennom å berøre og provosere. Svenske Lukas Moodysson er et enestående tilfelle.

Etter braksuksessen med alvorlige, dog lettsindige «Fucking Åmål» og «Tilsammans»var det mange som ventet i spenning på hans neste film. Og desto flere som forlot kinosalen i sjokk etter det som best kan beskrives som to timers intenst ubehag. Med «Lilja 4-ever» beviste Moodysson hvordan man kan bruke sin rolle som filmskaper til å ta opp temaer og skildre en verden, som ingen ønsker å vite om.

Så er det selvsagt ikke slik at all ny norsk film kun består av slapstick og sukkerspinn. Det er Margreth Olin, Hisham Zaman og Erik Poppe gode eksempler på. Det finnes likevel en tendens til at endringer i publikumsvanene, og de siste årenes kommersialisering av kinodriften, har påvirket produksjonen av norske filmer. Det virker å være lengre mellom de krevende og dyptloddende filmene enn før.

Flere vil si at dette er en positiv utvikling. At norsk film anno 1980 ikke er noe vi vil tilbake til. At norsk film anno 2015 har blitt bedre rustet og er i stand til å både begeistre og underholde. Det er nok mye sant i det. Samtidig finnes det kanskje en middelvei, der vi plukker det beste fra vår tungsinnede og dyptpløyende kulturarv, og blander det vi har lært fra amerikansk sjangerfilm og europeisk samtidsfilm. Der vi evner å formidle betimelig, menneskelig psykologi med moderne og velfungerende virkemidler. Slik Ole Giæver presterte med «Mot naturen».

På sitt beste kan film skape små bølger i samfunnet. Disse bølgene bør også være alvorlige noen ganger. Noe mer enn å vekke oppsikt og være sensasjonspreget. Makter vi å skape en kultur for å snakke åpent om det vonde og vanskelige, vil også terskelen for å underholde med det viktige og alvorlige senkes.