Tungsinn under høy himmel

KNUDAHEIO på Jæren (Dagbladet): I dag åpner kulturminister Ellen Horn Garborg-året på Det Norske Teatret. Arne Garborg var jærbu og europeer, bondestudent, anarkist og bohem, målmann og essayist.

Vinden legger gresset flatt, og kalde regndråper spretter som hagl mot kalde kinn. Noen snøflekker kikker fram som muntre smilehull i det grå landskapet, tåka stenger for vidsynet, og Jæren ligger kuet under nok en tung himmel.

Her ruslet Arne Garborg rundt og grublet og tenkte mellom stein og lyng. Ofte var det bare lerka som jublet høyt i sky og brakte lette toner til et tungt sinn.

I dag er det 150 år siden dikteren ble født, og alle vil sole seg i hans minne, både ordfører og prest, lek og lærd. Arne Garborg provoserte sin samtid nådeløst, mange mener at hans penn fortsatt er farlig. Dikteren kjempet for de fattige og undertrykte, for kvinners rettigheter både i hjemmet og i samfunnet. I dag er han glemt av mange, Garborgs språk er knapt noen flørt med tenåringer av år 2001. Men i jubileumsåret får han en renessanse, plutselig blir jærdikteren igjen lest og drøftet.

Dagen før dagen rusler Torstein Tunheim (71) rundt på Knudaheio i sitt Garborg-kostyme og deklamerer dikt i motvind. Han har oppsyn med dikterstua og mener at jærdikteren fortsatt er drivende aktuell.

- Unge jenter! Les «Haugtussa»! Studer hans ord om kjærligheten, lengselen, sviket; ikke minst sviket, minner Torstein oss om, og pekefingeren dirrer ivrig.

JÆREN VAR Arne Garborgs fødested, hans hjem og hans fengsel, hans kjærlighet og hans savn. Her vokste dikteren opp i et strengt religiøst hjem med tukt og pine. Gud straffet den syndige, og ingen var syndfri.

Folk skulle arbeide hardt og ellers helst bøye nakken. Garborg måtte bryte lenkene til pietismen og trangsynet, han søkte ut og ble en frilynt europeer. Dikteren ble radikal, han festet og lekte med livet, men sjela var dypt rotfestet i jærsk jord.

- Han slet med en fæl skyldfølelse fordi han forlot familien og Jæren, forteller Torstein Tunheim. Han viser oss Hulda og Arne Garborgs gravsted, og vi rusler i våte sko som surkler i myr og bekk. Bonden dyrker ennå jorda, men like bak skogholtet har en fariseer lagt ut hele bruket sitt til golfbane. Et nymotens påfunn som irriterer mange.

For jærbuen er kjent som den ukuelige sliteren, den litt sky arbeidskaren som gjør det han må og ellers holder fred med seg og sine. Der fiskeren nordpå åpner storkjeften på vidt gap og hudfletter minister og professor, lusker jærbonden med hendene i lomma og mumler noen irriterte ord som fyker bort med vinden.

Ungdommen herjer villere. NSB diskuterer å sløyfe jærstasjonene på avgangene til Stavanger i helgene, det er så mye fyll og spetakkel, og konduktørene er drittlei av å vaske spy og piss. Slik var det ikke før, og de gamle synes at samfunnet har gått helt av hengslene, hvor skal galskapen ende?

- FOLKET PÅ JÆREN har frisknet til. Vi er blitt gladere og romsligere, mener Torstein Tunheim.

- Nå må vi virkelig lytte til Garborg. Han minner oss om forvalteransvaret. Vi eier ikke jorda, den skal leveres tilbake i like god stand som vi lånte den, sier Tunheim, og blar opp et dikt om «Penger» som han ber oss bringe videre til Kjell Inge Røkke og hans likesinnede:

«Ein kan kjøpa seg mat, men ikkje mathug, dropar, men ikkje helse, mjuke senger, men ikkje svevn, lærdom, men ikkje vit, stas, men ikkje venleik, glans, men ikkje hyggje, moro, men ikkje glede, kamerater, men ikkje venskap, tenarar, men ikkje truskap, gråe hår, men ikkje ære, rolege dagar, men ikkje fred.»

- Det er en hilsen til han Røkke fra tuslingen i Knudaheio. Har ikke Garborg en voldsom appell i dag? spør Tunheim og blar i ei boklefse etter flere kloke ord fra jærsønnen.

FYLKESMANN TORA AASLAND har bosatt seg i Garborg-land og vil også hylle dikteren i dag.

- Han var ærlig og trofast mot sine meninger, sjøl om samfunnet forkynte noe annet. Han provoserte og forarget mange. Religiøs fanatisme lever fortsatt på Jæren. Men jeg møter også åpne og livlige miljøer hvor folk ikke lever dukknakket, sier Tora Aasland til Dagbladet.

Time-ordfører Arnfinn Vigrestad (KrF) er vert for dagens fakkeltog og markering i Knudaheio. Vigrestad har skrevet hovedfagsoppgave i norsk om dikteren fra hjemkommunen sin.

- Garborg er en undervurdert dikter. Han følte at religionen lå som en klam hånd over Jæren, han måtte skrive seg fri. Jæren har endret seg, men jeg finner fortsatt mange garborgske trekk hos mitt folk. Jærbuen er vel litt innesluttet, men svært virkelysten.

- Vi er større optimister i dag. Og vi har åpnet oss. Garborg er hele jærfolkets dikter i dag, vi blir aldri ferdig med ham. Hans penn har fortsatt noe å si oss, og hans tvisyn og indre motsetninger vil gi næring til mer diskusjon og samtale, sier Arnfinn Vigrestad.

TORSTEIN TUNHEIM VIL stenge grinda til Knudaheio og komme seg hjem til et varmt hus, januar er slett ingen gild måned på Jæren. Egentlig var det Tunheim som tok initiativ til fakkeltoget som i morgentimene i dag vil blafre oppover den smale grusveien mot Knudaheio.

- Men slik er det, når en vanlig mann finner på noe jæklig lurt, så kommer øvrigheten og overtar arrangementet og æren, hvisker Torstein. Oppi bakken pakker Kjell Fuglestad og Harald Heigre en minnevarde inn i ulltepper, i dag skal ungdommer avduke steinen. Vaktmester Fuglestad er som jærbuer flest, han vil helst ikke stikke nesa fram eller si noe til avisa.

- Folk putla vel og læse litt Garborg nå og, men ikkje eg. Han har fine sangar, han Garborg, sier Fuglestad varsomt og skynder seg mot bilen.

Artikkelforfatteren er journalist ved Dagbladets Stavanger-kontor.

HEDRES: Arne Garborg.