Tungt og svart

Black Sabbath kommer helskinnet fra det på bandets sannsynligvis siste plate.

TRIO: Originaltrommis Bill Ward er den eneste som mangler på det som bli det klassiske Black Sabbaths første plate på 35 år. Foto: Universal.
TRIO: Originaltrommis Bill Ward er den eneste som mangler på det som bli det klassiske Black Sabbaths første plate på 35 år. Foto: Universal.Vis mer

ALBUM: For mange Black Sabbath-fans vil «13» være den mest imøtesette heavy metal-plata siden «Never Say Die!» fra 1978. Det er 35 lange år siden rusproblemene i bandet ble såpass uhåndterlige at Geezer Butler og Tony Iommi så det som eneste løsning å skille lag med sin mangeårige vokalist, Ozzy Osbourne.

Osbourne låste seg inn på et hotellrom i Los Angeles i to år, mens resten av Black Sabbath hyret inn den hakket mer edruelige Ronnie James Dio og ga ut «Heaven and Hell». Nye Black Sabbath fungerte godt i noen år, men så begynte problemene å tårne seg opp igjen. Medlemmer kom og gikk og bandet dukket etter hvert ned i heavy metal-undergrunnen og ble der frem til 1997 da bandet kom frem til en fredsavtale med Ozzy. Populariteten har økt i takt med gjenforeningsturneene, men plate har de ikke turt å lage sammen. Før nå.

Ny giv
Armert med superprodusent Rick Rubin og Rage Against the Machine-trommis Brad Wilk (originaltrommis Bill Ward er som kjent ikke med av kontraktsmessige årsaker) har Birmingham-fantomene skrudd sammen en plate som for noen vil være en gave fra gudene, for andre en parentes i heavy metal-sagaen.

For de fleste av oss derimot vil «13» først og fremst være et hyggelig gjenhør med et musikalsk uttrykk som ikke har fått nye titler på snart fire tiår. Det er ingenting på «13» som er revolusjonerende, det skal det heller ikke være. Det er ingen av låtene som kan rivalisere de store eposene i katalogen, men det er heller ingenting på plata som føles overflødig, håpløst utdatert eller annenrangs - til tross for at det er selvrefererende til den store gullmedalje både i akkordprogresjoner, arrangement og tekst.

Mer enn godkjent
Elementer fra gamle juveler som «Black Sabbath», «Snowblind», «Planet Caravan» og «N.I.B.» er smurt tykt utover den åtte låter lange seansen, men det gjør aldri noe som helst. «Loner», «Zeitgeist», «Age of Reason» og  «Dear Father» er alle låter som pirrer i nostalginerven.

Tony Iommi er fortsatt en riffsmed å regne med der han kverner ut det ene riffet tyngre enn det andre, Ozzy synger bedre enn på lenge og de rullende bassgangene til Geezer Butler blir aldri gamle. I tillegg er det gledelig å få tilbake de småjazza innslagene som krydret de første platene. Og når Iommi og Osbourne duellerer med heftige gitarsoloer og munnspill i «Damaged Soul», er det velstand i Sabbath-land.

Tungt og svart

Noen ankepunkter finner man. Det er vanskelig å bli venn med produksjonen - det låter litt for hardt og komprimert for et organisk band som Black Sabbath. Mye av dynamikken forsvinner ut bakdøra og det er jo synd i og med at mye av spenningen i låtene hviler nettopp på det aspektet. Og skal man stikke fingeren i jorden savnes kanskje den ene låten som virkelig slår deg i bakken. Men «13» er en mer enn godkjent siste reise og mer kan man ikke be om på dette tidspunktet i karrieren.