BOK: TV-serien «Fysikk på roterommet» kunne være skikkelig morsom, men i Marie og Pierre Curies laboratorium var det ikke mye gøy, i alle fall ikke i denne framstillingen.

Oxford-læreren John E. Senior skal i alle fall ikke beskyldes for å lage lettvint underholdning av seriøse forskerliv.

For ukritisk

Først og fremst er Senior opptatt av å sette ekteparet Curies vitenskapelige bidrag innen forskningen på radioaktivitet inn i en faghistorisk sammenheng. Den framstillingen er ikke lett tilgjengelig, selv ikke for elever på videregående skole.

Han burde vært mer kritisk til hvilke elementer som er nødvendige for å få fram de større linjene i forskningshistorien, og heller forklart disse hovedtrekkene mer utførlig. Og så kunne det godt i en biografi som denne vært rausere med den personlige historien. Det trekker kraftig ned at oversettelsen er svak. Håpløst dårlige setninger med ord-for-ord-oversettelser kommer irriterende tett.

Positivisme

På den gode side skal det noteres at boka får godt fram den bredere idéhistoriske sammenhengen ekteparet Curie opererte innenfor: Hvor sterkt påvirket de var av et positivistisk syn på vitenskapelig metode og på vitenskapens mulighet til å forme samfunnet.

De var besatt av mulighetene i sitt laboratorium og er representanter for en massiv intellektuell pionerinnsats i en ikke altfor fjern fortid. Samtidig ble denne ideologien også en begrensning for Curies metode.