Tungtvann, Vanunu og Norge

PÅ HOTELLET I ROMA ble han dopet ned av Mossad-agenter. Bortført til Israel. Dømt i en hemmelig rettssak til enecelle i 18 år. Etterpå: dømt til ikke å forlate Israel. Vanunu var en varsler. Slike som i dag blir hyllet av norske medier og politikere. En som tør å si fra. En som bør si i fra når viktige avtaler brytes og farlige sannheter skjules. Den tidligere atomteknikeren ved Dimona-anlegget i Israel viste tekster og bilder til den britiske avisa Sunday Times. Den kunne dermed dokumentere at Israel hadde atomvåpen.

Vannu ville ha åpenhet om Israels atomopprustning. Ville spørre om det var spesielt klokt og fredsbevarende å starte et atomkappløp i Midt-Østen. Ville utfordre det israelske demokratiet til å drøfte dette. Ville informere og engasjere flere land i debatten om konflikthåndtering, rustningskontroll og atomvåpenfri sone i Midt-Østen. Israel hadde i over 20 år verken villet bekrefte eller avkrefte at landet hadde atomvåpen. Men flere diplomatiske kilder, CIA-rapporter og forskeruttalelser hadde siden 1960-tallet sannsynliggjort at landet hadde slike våpen. Antakelsene om antallet varierte mellom ett og to hundre. Etter Vanunus avsløringer var all tvil fjernet. Men hvem hadde levert Israel nødvendige råstoffer, teknisk utstyr og ekspertise?

TUNGTVANN brukes i hovedsak som bremse- og kjølemateriale i visse typer atomreaktorer. «Den israelske reaktor ble satt i gang ved hjelp av norsk tungtvann, og dette er en kjensgjerning som ikke er blitt bestridt i det internasjonale forskermiljøet» – sa daværende direktør ved Det Internasjonale Fredsforskningsinstituttet (PRIO) Sverre Lodgaard til den danske avisen Information 12.3.87 – etter Vanunus avsløringer. Rundt 1960 ble det i flere omganger eksportert til sammen 21 tonn tungtvann fra Norge (NORATOM) til Israel. Men det var svært sannsynlig, noen vil si sikkert, at Frankrike solgte videre store deler av de 151 tonn tungtvann landet hadde kjøpt fra Norge, hovedsakelig i 1960-åra. Franske eksperter hjalp Israel med å bygge Dimona-reaktoren i Negev-ørkenen. Den ble bygget under dekke av å være en tekstilfabrikk. Mange forskere har påpekt at det var svært lite sannsynlig at Frankrike leverte sin reaktorekspertise «tørt», altså uten tungtvann.

I DEN HEMMELIGE AVTALEN mellom Norge og Israel om salg av tungtvann het det at Norge har anledning til «to ascertain to its satisfaction that the heavy water is being used solely for peaceful purposes». Norge hadde én gang foretatt en inspeksjon av det norske tungtvannet. I to nedgraderte brev fra mars og april 1961 får vi kjennskap til beslutningene før og resultatet etter denne inspeksjonen. Brevene forteller at NORATOMs direktør, Gunnar Randers, hadde fått anmodning fra amerikanske kontrollmyndigheter «om at det ville være klokt av Norge å implementere denne avtalen om kontroll». Han foreslår da i et notat til Utenriksdepartementet 2.3. 1961 følgende. «Jeg kunne tenke meg å benytte en anledning, for eksempel når advokat Jens Chr. Hauge i begynnelsen av april skal besøke Israel som privatperson. Han vil bli vist reaktoren og etter eget ønske også tungtvannslageret. Dette ville være en enkel og uformell løsning».

Løsningen var meget uformell – og svært enkel for Israel. Som inspektør Hauge skrev: «Israel er interessert i at det blir skapt ro omkring deres reaktorbygging i Dimona og at oppstusset blir bilagt». Dermed skjedde hans inspeksjon av noen av de eksporterte fatene utenfor Dimona-anlegget, to år før rektoren ble tatt i bruk. Og deretter ble bruken av tungtvannet aldri kontrollert. Norge fulgte ikke en gang opp sin inspeksjonsrett etter at ikke-spredningsavtalen om kjernefysisk materiale ble inngått i 1968.

ETTER VANNUS AVSLØRINGER tok jeg, som stortingsrepresentant og medlem i utenrikskomiteen, opp spørsmålet om norsk inspeksjon av bruken av tungtvannet flere ganger. Jeg var avhengig av nær kontakt med eksperter på spredning av kjernefysisk materiale og med de få norske journalister som ville til bunns i saken. Det tok tid. Først benektet utenriksministeren at det var nødvendig med flere inspeksjoner av tungtvannet – og lot som han tvilte på at Israel hadde atomvåpen.

Den omfattende eksporten til Frankrike ble også hemmeligholdt, selv for medlemmene av Stortingets utvidete utenriks- og konstitusjonskomitè. Etter gjentatte spørsmål måtte Brundtland og Stoltenberg til slutt innrømme i møtet 5. juni 1987 at Norge hadde solgt 151 tonn tungtvann til Frankrike – uten krav om fredelig bruk eller inspeksjonsrett.

De hemmelige dokumentene rundt Hauges såkalte inspeksjon i 1961 ble først nedgradert i desember 1987. Det ble klart hvor verdiløs denne hadde vært. Stadig flere spørsmål og avsløringer førte til at politikere fra flere partier begynte å engasjere seg i saken, hvorav utenrikskomiteens leder, Kåre Willoch, ble den viktigste. Regjeringen ble presset til å prøve å få til en inspeksjonsavtale med Israel der Norge, i henhold til avtalen fra 1961, kunne «ascertain to its satisfaction that the heavy water is being used solely for peaceful purposes». Men etter flere forhandlinger over en toårs periode nektet Israel å oppfylle Norges rett til å kontrollere at tungtvannet bare var brukt til fredelige formål. Hele historien endte med en avtale i april 1990 som tillot Norge å kjøpe tilbake ca. 10 tonn av de opprinnelige 21 tonn. Resten var brukt opp.

VANNUS AVSLØRINGER var helt nødvendige for at den omfattende norske tungtvannseksporten ble avslørt og diskutert. Og uten norsk tungtvann – kanskje ingen – eller kanskje forsinket og begrenset – atomopprustning i Israel? Svaret er noe usikkert. Derimot burde svaret på Vanunus anmodning om å få komme til Norge være klart: Velkommen hit! Som modig varsler har han allerede fått sin straff: 18 år i enecelle. Etter soningen kom en ny hemmelig rettssak uten sjanse for ham selv eller hans advokat til å reise spørsmål overfor eventuelle bevis eller overfor vitner. Han fikk en tilleggsstraff med stadig politikontroll og begrenset ytrings- og bevegelsesfrihet.

Israel er på mange måter et demokrati og et rettssamfunn – i alle fall overfor sine jødiske innbyggere. Men landet har brutt en inspeksjonsavtale med Norge. Og det har ikke respektert rettsikkerhet og andre menneskerettigheter overfor Vanunu. Han bør få komme til Norge – som biskopene, en rekke aviser og politiske partier og flere framtredende jurister har krevd. Hvorfor tar ikke regjeringen et initiativ?