SOLSTADS FORBILDE: Dag Solstad har vært dypt inspirert av Espen Søbyes biografi om Johan Scharffenberg mens han skrev sin nyeste roman. Søbye har også lest Solstads tekst underveis. Vil flere forfattere la seg påvirke av disse forfatternes «asketiske» forhold til kildetolkninger? Foto: Nina Hansen
SOLSTADS FORBILDE: Dag Solstad har vært dypt inspirert av Espen Søbyes biografi om Johan Scharffenberg mens han skrev sin nyeste roman. Søbye har også lest Solstads tekst underveis. Vil flere forfattere la seg påvirke av disse forfatternes «asketiske» forhold til kildetolkninger? Foto: Nina HansenVis mer

Tungvektere innbyr til motstand mot fortellingen

Har Søbye og Solstad gjenoppdaget den objektive virkeligheten?

Kommentar

Dag Solstads roman «Det uoppløselige element i Telemarks historie i perioden 1591-1896», skaper debatt.

Som vi antydet i forrige uke på Dagbladets boksider, har Solstads prosjekt en indirekte polemisk tendens, rettet mot den historiske roman.

Ifølge Solstad må man som romanforfatter nøye seg med tørre fakta når man skal skildre fortida. Enhver innlevelse i døde mennesker forbyr seg selv fordi kunnskap om disse folkenes indre liv ikke er tilgjengelig.

Ingen historiske romanforfattere har rykket ut til forsvar for egne prosjekter, selv om vi skulle anta at det fins nok av de som synes Solstads «program» er litt vel stivt i stativet. Morgenbladets Alfred Fidjestøl har tatt utfordringen og lagd en reportasje rundt temaet. Der har han fått den såkalte arkivstudiens far, Espen Søbye, ut på banen.

Det viser seg at Solstad er sterkt inspirert av Søbyes biografi om Johan Scharffenberg, der den profesjonelle statistikeren Søbye er streng med bare å holde seg til dokumenter, fakta og registrerte opplysninger, uten å gjøre noe forsøk på å forvandle dem til beretninger preget av innlevelse, komposisjon og litterære bilder.

At tungvektere som Solstad og Søbye står sammen om en metode som fornekter fortellingens kraft (Søbye har lest Solstad underveis i prosessen) er interessant. Argumentasjonen vekker gjenklang hos en toneangivende sakprosaforfatter som Ivo de Figueiredo, som til Morgenbladet snakker om en «ny virkelighetsorientering for sakprosaen» og om «å slutte å jukse sakprosaen inn i kjente og kjære narrative former».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Figueiredo ser ut til å føle noe av den samme ærefrykten for Solstad & Søbye som noen og enhver kan ha kjent stilt overfor særlig Søbyes holdning til å skrive biografi. Det skal ikke mye til å føle seg som en løssluppen skrønemaker hvis man sammenligner seg med Søbyes asketiske forhold til kildene og tolkningen av dem.

På den andre siden: Når Søbye snakker om «motstand mot fortellingen», er dette i realiteten et utspill mot en utbredt tendens i sakprosaen til å dyrke nettopp fortellingens prinsipp.

Stadig oppdager nye generasjoner av journalister, biografer, reisende reportere og historikere kraften i den formen for new journalism eller litterær reportasje som har vært praktisert siden 1960-tallet. Den går ut på det motsatte; hvordan skal man kunne skape narrativt liv i teksten nettopp ved å ta i bruk skjønnlitteraturens språklige grep og komponerende prinsipper?

Altså fortelle på en måte som er medrivende, ja, i «verste» fall forførende, og som bæres av en subjektiv fortellerstemme. Solstad & Søbye ser på sin side ut til å slå et slag for «virkeligheten», den gode, gamle, men omdiskuterte «objektive sannhet».

Mange framhever nettopp fortellingen som et bærende element i menneskets forståelse av seg selv. Reproduksjon av myter, legender, sagn, eventyr og så videre gjør oss bedre i stand til å oppleve tilværelsen som meningsfull. Enkelte går så langt som til å si at «alt er fortellinger» og at det å se livet i et slikt perspektiv er noe spesifikt menneskelig.

Å motsette seg fortellingen, slik både Søbye og Solstad gjør det, er det motsatte: Å hevde at mennesket verken kan eller bør holde seg med denne typen suttekluter.

• Les Dagbladets anmeldelse av Dag Solstads nye roman her.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook