Tungvektere om forfallet

Om middelaldrende som ser sitt vellykkete liv smuldre opp og kroppen forfalle.

BOK: Danske Grøndahl og finsk-svenske Westø er blant sine respektive lands mest kjente nålevende forfattere.

«Kjærlighetsdikteren» Grøndahl er nærmest kanonisert av vår egen professor (P.T.) Andersen med romanen «Lucca», og svensk-finske Westø er nominert to ganger til Nordisk Råds litteraturpris (første gang med «Faren ved å være Skrake», sist med «Lang».)

Nå har de to noenogførtiårige suksessforfatterne skrevet milleniumsromaner som omhandler middelaldrende som ser sitt «vellykkete» liv smuldre opp, kroppen forfalle - og da med en skjebne som «følger» tidas forfall.

Dobbeltbunn

Westø, hvis romaner også er tvetydige kjærlighetserklæringer til Helsingfors, bruker teknikker fra kriminallitteraturen når han lar hovedpersonen Lang sitte fengslet for mord og hans fortid langsomt avdekkes. Et mord som involverer en ung kvinne og hennes brutale eksmann i et crime passionel som på snedig vis dreies fra leserens visshet om hvem morderen er, men ikke offeret, til vissheten om hvem offeret er, men kanskje ikke morderen.

Liksom Kjærstad bruker Kjell Westø en mediemann som hovedperson for å si noe om samtida.

Idealalder

Talkshowverten Lang er arrogant og kald, men med karisma og en unik evne til å tilpasse seg tidsånden.

Gjennom Langs karrieristiske utvikling får vi kjappe karakteristikker av en medieutvikling der selv den kyniske Lang må gi tapt for puerilt frekke prateshow, fascistoide overlevelsesprogrammer og grådighetsbejublende spørreprogrammer. Og der idealalderen til tv-stjerner er 21-åringer med visdomsord som at «man må kjøre sitt eget løp og porselensfitte er bare yes».

Kjell Westøs genistrek er innfallsvinkelen.

Han lar Langs middelmådige forfatterkollega skrive Langs historie, noe som skaper en distansert dobbeltbunn som og blir et spørsmål om litterær stil, der den middelmådige fortelleren noe tvetydig innrømmer at «Jeg erklærer meg skyldig i ha jaktet på ord som jeg mente var i stand til å gjenskape livet i all dets glans, i alle dets farger og former. (Mens) Lang visste, begavet som han var, alltid at man skaper større effekt hvis man lar ordene gjøre unnvikende, omgående bevegelser slik at de bare såvidt sneier livet, antyder det.»

Med «Et annet lys» må vel Grøndahl sies å tilhøre den første kategorien av de to forfattertypene.

Her har han tegnet et portrett av 56 år gamle Irene, hvis verden vakler da hennes mann svikter henne til fordel for en yngre kvinne. Her følger vi Irenes liv i tidssprang, tankebaner og fiktive «drømmetilstander», der hun reflekterer rundt kjærlighetens vesen, den egentlig skyldige i utroskapen, hennes eget sidesprang.

Samtidig får vi en slags biografi som noe programmatisk følger etterkrigstida med nærmest essayistiske refleksjoner om f.eks. demokratens manglende evne til å ta innover seg ondskap og at den vestlige verden er femininisert.

Forslitt

Grøndahl er svært god på kjærlighetsdypdykk og nærportrettering - og skaper en «Køltzow-aktig» aura rundt Irene, en vag skisse som gjør at hun synes som et mysterium - også for Grøndahl selv.

Men portrettet ruineres fullstendig av at Grøndahl tar noen dameromanaktige shortcuts som liksom skal «forklare» henne. Og her står klisjeene i kø: oppdagelsen av en avdød tvillingbror og Irenes nære slektskap til den begavede jødiske fiolinisten Samuel. Og Jens Christian Grøndahls fortelling - som også skal være en «europeisk» fortelling - ender der det så ofte gjør: Med Holocaust og Israel, der «de skamfullt uønskede jødene» med trass kjemper om sin rett til «denne fotsbredden med jord».

I 2002 må en såkalt seriøs forfatter prestere noe mer enn disse litterært og politisk forslitte frasene.