Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Tunisia i tusen biter

Tunisierne har valgt ny president med et kjempeflertall og et parlament som gjør landet nesten uregjerlig, skriver Einar Hagvaag.

FEIRING: Det oppsto en enorm folkefest oppover Avenue Habib Bourguiba i hovedstaden Tunis da det utpå kvelden var klart at Kaïs Saïed hadde vunnet en overlegen seier i president-valget. Foto: Zoubeir Souissi / Reuters / NTB Scanpix
FEIRING: Det oppsto en enorm folkefest oppover Avenue Habib Bourguiba i hovedstaden Tunis da det utpå kvelden var klart at Kaïs Saïed hadde vunnet en overlegen seier i president-valget. Foto: Zoubeir Souissi / Reuters / NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

TUNIS: Snart ni år etter «Jasmin-revolusjonen» står Tunisia ved et historisk vendepunkt, etter et parlamentsvalg og et framskutt valg av president som etterlater landet i tusen biter. Det eneste landet som klarte en vellykket overgang fra diktatur til demokrati under «Den Arabiske Våren», et forbilde i hele den arabiske og muslimske verden, sliter med fattigdom, mangel på arbeid og korrupsjon. I løpet av en måned har velgerne gått til urnene tre ganger og kastet så godt som hele den politiske eliten som har ledet landet under demokratiet, på dør.

Video originally published on dagbladet.no/dbtv.no on 10.12.2015 NOBELS FREDSPRIS: Den Tunisiske "Kvartetten for nasjonal dialog" representert ved Houcine Abassi, Ouided Bouchamaoui, Abdessattar Ben Moussa og Mohamed Fadhel Mahfoudh mottok Nobels Fredspris i Oslo Rådhus torsdag. Video: Scanpix Vis mer

Etter den knusende seieren i andre omgang av presidentvalget for Kaïs Saïed, med nær 73 prosent av stemmene, nesten tre firedels flertall, var det forrige søndag kveld en enorm folkefest i hovedgata Avenue Habib Bourguiba i hovedstaden Tunis, særlig av ungdom. Taperen, fjernsynseier Nabil Karoui, som ungdommene kalte «mafioso» og som satt fengslet for skatteunndragelse og hvitvasking til fire dager før valget, hadde fått de unge mot seg.

Og så kom 61 år gamle Saïed, den lavmælte professoren i grunnlovsrett, til hotellet hvor jeg bor, kysset det tunisiske flagget og med tårer i øynene lovte han i seierstalen «en legal revolusjon». «Epoken med underkasting er over», sa han på klassisk arabisk, som tunisierne ikke snakker.

Her er det fullt av indre motsetninger. Rundt 85 prosent av de unge velgerne har stemt på gamle Saïed, de unge som i stor grad ikke stemte verken i første valgomgang 15. september eller i parlamentsvalget 6. oktober. Professoren i grunnlovsrett vil ha en «revolusjon» for å snu opp ned på regimet og innføre utstrakt lokalt sjølstyre og gi velgerne rett til å tilbakekalle folkevalgte, samtidig som han er sosialt og religiøst konservativ og vil forby likekjønnet samliv, forby offentlige kjærtegn mellom ugifte, er mot lik arverett for menn og kvinner og har forsvart dødsstraff. Han avviser «europeiske tanker».

Mot ham sto rikingen Karoui, som har brukt penger på veldedighet og lovt å utrydde fattigdom. Men de unge, som rammes av skyhøy arbeidsledighet, trodde tydeligvis ikke på ham og stemte på Saïed. I alle fall var det et pussig valg mellom to politiske nybegynnere.

I tunisiernes tankegang er valget av president viktigst. Men den politiske makta ligger i parlamentet, Folkeforsamlinga, hvorfra regjeringsmakta utgår i dette parlamentariske regimet. Utover noen fullmakter i diplomati og nasjonal sikkerhet, kan presidenten bare forsøke seg som mekler. For å gjennomføre «revolusjonen» med «direkte demokrati», som aldri har vært livskraftig noe sted, må Grunnloven endres. Saïed vet det krever to tredels flertall blant de folkevalgte, noe som er like trolig som å finne en snøball i Sahara.

I parlamentsvalget kom det inn 18 partier, og på toppen av dette 14 partiløse, så det blir ikke lett å danne regjering. Ennahda, med røtter i politisk islam, er størst med 52 seter og ikke til å komme utenom i regjeringsforhandlinger. Men partiet er langt fra et flertall blant de 217 folkevalgte. Partiet har gjennomgått store politiske endringer og vil framstå som et muslimsk folkeparti, et svar på kristelig-demokratene i Europa. Partiet støtter et skille mellom stat og moské. Også Ennahda har gått tilbake fra valget i 2014, bare mindre enn andre.

Men flere av de sekulære partiene avviser å samarbeide med Ennahda. Det gjelder det nest største partiet Qalb Tounès (I Tunisias Hjerte), det nye partiet til fjernsynseier Karoui, taperen i president-valget, som fikk 38 seter. Nidaa Tounès, det sekulære og litt sosialdemokratiske partiet som ble størst i 2014, er på det nærmeste utryddet etter indre strid, det gikk tilbake fra 84 til tre seter. Venstrepartiet Attayar, et nytt sosialdemokratisk parti med en sykkel i partiflagget, er tredje størst med 22 seter.

Å samle et flertall på 109 stemmer i Folkeforsamlinga, som kreves for å danne regjering, synes håpløst. Men demokratiet i Tunisia har overlevd store kriser før. Og uansett foretrekker tunisierne dette langt framfor de blodige borgerkrigene i Libya og Syria eller militær-diktaturet i Egypt som ble utfallet av «Den Arabiske Våren» der.

Landet trenger sårt ei handlekraftig regjering. Korrupsjon er bare ett svakt punkt. De sosiale ulikhetene er skrikende. Kløfta mellom de fattige landsdelene, i sør og i innlandet, og de rike landsdelene, i nord rundt hovedstaden Tunis og Karthago og langs østkysten, er enorm. Det gjenspeiles i økonomi, religion og politisk kultur. Tusen biter må samles.

Nå setter mange tunisiere sin lit til president Kaïs Saïed i palasset i Karthago, en president som verken har politisk makt eller et politisk parti i ryggen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media