KLIMAKONFERANSE: Kunstverket «Earth Crisis» av Shepard Fairey, satt opp i anledning Klimakonferansen i Paris (COP21) som varer fra 30. november til 11. desember.  Foto: Charles Platiau / Reuters / NTB Scanpix
KLIMAKONFERANSE: Kunstverket «Earth Crisis» av Shepard Fairey, satt opp i anledning Klimakonferansen i Paris (COP21) som varer fra 30. november til 11. desember. Foto: Charles Platiau / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Tur-retur Paris

Forhandlingene er et steg i riktig retning, men klimakrisen er langt unna å finne sin løsning.

Kommentar

De nylige terrorangrepene vil markere et dystert bakteppe for klimaforhandlingene i Paris, de to første ukene i desember. Evner vi ikke å nå målet om å få ned klimagassutslippene, vil vi imidlertid møte en mye verre situasjon enn terroren IS kan mønstre.

Det ville ikke vært første gang vi feiler. Klimaforhandlingene har pågått i over tjue år. Enda har vi til gode å få redusert utslippene. Kyoto-avtalen i 1997 omfattet bare noen land og seinest i 2009 falt forsøket i København i fisk.

Forventningene til Paris er imidlertid preget av «betinget optimisme» og «optimistisk realisme», for å låne uttrykk fra Norges sjefforhandler Aslak Brun og klimaminister Tine Sundtoft.

Det skyldes paradoksalt nok at man har gitt opp å få på plass et overordna tak for globale klimagassutslipp, og heller har bedt landene melde inn egne utslippskutt. Skal vi tro Sundtoft har denne nedenfra-opp-strategien startet «tidenes klimadugnad», allerede før forhandlingene er i gang.

Over 170 land har meldt inn sine kutt. Blant annet har USA meldt at de vil kutte 25 prosent fra 2005-nivå innen 2025. Kina skal kutte så mye som 60 prosent i samme periode. EU og Norge skal kutte 40 prosent fra 1990-nivå innen 2030.

Det vil ifølge Sundtoft «sette verden på sporet av togradersmålet». Men sporet er langt fra målet. Blir alle kuttene gjennomført, en heroisk antakelse, er vi forventet å ende på 2,7 grader.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det kan derfor se ut til at vi har ofret togradersmålet for å få til en avtale. Avtalen, som ikke vil inneholde juridisk bindende utslippsmål, vil gi landene mulighet til å snike seg unna når statslederne er tilbake fra Paris og de økonomiske realitetene kommer i forgrunnen.

Norges mål med forhandlingene i Paris derfor er å sikre at avtalen følges opp av alle land i etterkant.

Sundtofts ønske er at alle land med jevne mellomrom, helst hvert femte år, må komme med ytterligere forpliktelser om utslippskutt. Dette kravet vil en forsøke å gjøre juridisk bindende.

Vi ønsker også å få på plass et system for å rapportere utslippskutt, slik at en kan kikke hverandre i kortene. Men her har vi en mektig motstander i Kina.

Men at andre skal kutte, betyr ikke at Norge ønsker å gjøre det samme. Sundtoft vil nemlig sikre muligheten til å betale seg ut av forpliktelsene.

Med Kyoto fikk vi et system, hvor en kunne betale for utslippskutt i andre land og dermed slippe å ta kuttene hjemme. Men ordningen går ut i 2020.

Kvoteordninger kan være god klimapolitikk, men denne ordningen har fått velfortjent kritikk for å være lite effektiv og nærmest umulig å kontrollere. Av den grunn har blant annet EU snudd ryggen til ordningen for lenge siden.

Norge er imidlertid en sterk pådriver for å fortsette med slike mekanismer. For størst av alt er egeninteressen.

Skal Norge ha håp om å få på plass en avtale må en imidlertid grave dypere i lommeboka.

I København i 2009 ble en enig om at de rike landene fra og med 2020 skal betale 100 milliarder kroner årlig gjennom Det grønne klimafondet til utviklingsland for å finansiere klimatiltak.

Det er forventet å komme krav om at denne summen økes, selv om en er langt unna å få på plass de 100 milliardene.

Tiltaket som virkelig kunne løst problemet har trolig ingen sjanse til å bli realitet.

En global pris på CO2-utslipp anbefales av nær alle ressurs- og klimaøkonomer fordi det på enkelt vis kunne gjort det til god butikk for hvert enkelt land å kutte i utslipp. Det kunne forent egeninteressen med vår felles interesse i å redde kloden.

I forhandlingsteksten til Paris-forhandlingene løftes da også denne ordningen fram som «ett av de mest effektive politiske tiltakene».

Økonomen Joseph Stiglitz har vist den antatte effekten av en slik karbonpris. Med en pris på 80 dollar per tonn CO2 ville det, med dagens utslipp, gitt enorme 3000 milliarder kroner i inntekter.

For å sikre at de fattige landene ikke må bære en for stor del av byrden, foreslår han også at 20 prosent av inntektene øremerkes til fattige land. Det vil gi seks ganger (!) så store inntekter som Det grønne klimafondet vil gi.

De resterende inntektene kunne blitt brukt på velferd, skattekutt og å fremme omstillingen til et klimavennlig samfunn.

Men selv om en karbonpris har støtte fra Verdensbanken, Norge og flere andre stater, samt flere private selskaper, deriblant Statoil og andre oljeselskaper, er det få som har tro på at Paris-forhandlingene vil ende med en avtale om karbonpris.

Det beste en kan håpe på er en setter i gang en spire til at en koalisjon av «villige land», om nødvendig utenfor FN-sporet, tar de nødvendige grep for en avtale som forplikter, slik David MacKay har foreslått i tidsskriftet Nature.

Det er nok av uenigheter som må løses i Paris. Men den virkelige jobben må gjøres i etterkant.