Sjefsemne: Den nye organisasjonen som skal sørge for norsk musikkeksport leter etter en sjef. Knut Schreiner har søkt, og bør være en naturlig kandidat. Foto: Agnete Brun / Dagbladet.
Sjefsemne: Den nye organisasjonen som skal sørge for norsk musikkeksport leter etter en sjef. Knut Schreiner har søkt, og bør være en naturlig kandidat. Foto: Agnete Brun / Dagbladet.Vis mer

Turbo i musikkeksporten

Knut Schreiner er mannen som kan gjøre norsk musikkeksport til det vi drømmer om.

Norsk musikkliv har i mange år hatt to konkurrerende organisasjoner som har arbeidet for musikkeksport. Det er åpenbart for de fleste at de bare har lykkes sånn passe bra. I sommer vedtok kulturdepartementet å slå sammen de to organisasjonene - Norsk musikkinformasjon (MIC) og Music Export Norway (MEN). Den nye organisasjonen heter Music Norway, og skal «samordne og styrke den internasjonale satsingen på musikkområdet gjennom nærings- og kultureksport samt profilering», som departementet poetisk formulerer det.

Akkurat hvordan denne sammenslåingen skal bety redningen for norsk musikkeksport, er ellers noe uklart. Helt fram til jeg leser søkerlista til direktørjobben, som nylig ble offentliggjort. Et stykke nede på lista finner vi nemlig «Knut Schreiner, mann, 37, musikkskribent, kulturjournalist.» Det mangler forsåvidt noen beskrivelser, men man må jo begrense seg. Ellers kunne det i tillegg stått «musiker, student, bachelor i musikk og kommunikasjon, produsent og tidligere formann i juryen for Statoilstipendet på Bylarm».

Schreiner, som skriver jevnlig i Dagbladet, er sannsynligvis en av norsk musikklivs største kapasiteter. Som aktiv musiker i nesten tjue år har han levd livet på innsiden av musikkbransjen, turnert utenlands, etablert et imponerende kontaktnett i inn- og utland og opplevd kunstnerisk og kommersiell suksess - også utenlands. En så lang og variert fartstid vil for en årvåken artist bety at man har gått en skole i musikalsk entrepenørskap, og fått førstehåndskunnskap om årsakene til at noen lykkes utenlands - og andre ikke. Schreiner og bandet hans Turboneger har nok hatt ambisjoner om et enda større internasjonalt gjennombrudd, men det trygt å si at han har høstet betydelig kunnskap og ikke minst - utvekslet erfaringer med kolleger i Norge og ellers.

Det som likevel løfter Schreiner enda et nivå, er hans analytiske evner - og talent for å formidle sin erfaring og kunnskap til andre. Det har han gjort ved nærmest på rekordtid å ha blitt en av landets mest spennende musikkskribenter. Han har en kombinasjon av musikkhistorisk detaljoversikt på nerdevinå - og en kjølig argumenterende, saklig-realistisk tilnæring til musikkbransjen som en verden med en egen logikk. Dette viste han blant annet i en lang kronikk i fjor om hans tanker om norsk musikkeskport, i forbindelse med at han skulle kåre vinneren av Statoilstipendet.

Der går han innsiktsfullt og konkret til verks, og forklarer akkurat hvorfor det er så vanskelig å lykkes utenlands. Folkelighet betyr popularitet hjemme i Norge, men gjør deg til en pussig dusinvare utenlands. Engelskkunnskapene våre er et større hinder enn vi kanskje er villige til å innrømme. Nisje-artister og -sjangre er de som erfaringsvis lykkes best, og selvtillit både som musiker - men også som uredd kulturell entrepenør i utlandet, er avgjørende.

Knut Schreiner vet hvilke knapper man kan trykke på, og kanskje hvordan man kan lure hele systemet - og få til store, internasjonale suksesser i et musikkmarked vi ser opp til - som det engelske og amerikanske. For det er vel det både musikere, vi her i pressen - og kulturdepartementet - drømmer om.