Turbonegro på museum, nå!

DET ER VANSKELIG å definere hva rock er. Russepikers hyling om at det er «helt rocka, altså!» virker fjollete for dem som forbinder rock med Heartbreak Hotel-Elvis, This is the End-Doors eller Rape me-Nirvana. Selv The Boss i sin joviale, rutete arbeidsskjorte blir smågutt i denne sammenhengen, og Bono en slags verdensfrelser som leker med dem rocken egentlig skulle hate. Når rocken blir «voksen» og veltilpasset dør den. Det er kjedelig å høre dinosaurenes dødssang. Slik kan den internasjonale rock\'en og den banale populærmusikken smelte sammen. Vårt hjemlige musikkliv påvirkes uansett. Enda mer trettende er det selvsagt å se Backstreet Girls både i turnébussen og på scenen. Norsk pop/rockmusikk i alle sine variasjoner er stort sett urprovinsiell - enten utøveren heter Rocke-Pelle eller Morten Abel. Slike størrelser kan bare eksistere innenfor landets grenser. Det betyr ikke at de samme talentsvake artistene mangler berettigelse. Tvert i mot! Sammen med DDE og Wig Wam har de laget markedstilpasset musikk. Det er typisk norsk å være god i Norge. Klart dette trenger et museum! Den internasjonale rocken har gjennom de 50 årene den har eksistert påvirket norsk musikk, ja mer enn det - generasjoners livsholdning. Det er opplagt at denne voldsomme kulturimpulsen også måtte få et særnorskt uttrykk. Det er like opplagt at musikere i vårt velgjødde land uten konflikter, fattigdom eller reelle sosiale spenninger alltid har nasjonalisert og ufarliggjort rocken (unntak for Jokke & Valentinerne). Stort sett har dette betydd at vi har laget slappe kloninger av internasjonale fenomener - i velfordøyd tidsavstand. Det er da vi blir «helt rocka, altså!»

JAN THOMAS HASSELGRENN harselerer kraftig i Dagbladet over det påtenkte arkiv- og dokumentasjonssenter for populærmusikk. Han sammenlikner det med Småflaskemuseet og Norsk Tryllemuseum. Den sammenlikningen er innsiktsløs. Hvis han ikke forstår norsk populærmusikks betydning i Norge burde skribenten Hasselgreen holde kjeft. Det finnes knapt et menneske her til lands som ikke har - eller har hatt - et sterkt forhold til den type musikk det er snakk om. Rock i vid forstand er det viktigste, verdensomspennende kulturuttrykk etter 2. verdenskrig. Derfor er det interessant å dokumentere lokal egenart - den kan være så banal og etterplaprende den vil, men den er norsk. Knut Schreiner - Norges største rockegitarist - tar også feil når han mener at tanken om et rockemuseum kommer 20 år for tidlig. Riktignok spiller han i Turbonegro - vårt eneste virkelig internasjonale hard-rockband - men vi har ikke tid til å vente på at «negrene» skal bli legendariske nok til å forsvare et museum for norsk rock. Vi må ha et dokumentasjonssenter nå som kan fortelle vår historie. Beatnicks ble store i Frankrike på 1960-tallet, A-ha ble nr 1 på amerikanske hitlister, Røyksopp spilles over hele verden og Turbonegros avfyring av anale kakelys skaper begeistring i Tyskland. Artister av slikt format har sprengt rammen for den trange, norske virkeligheten. Sammen med dem skal våre lokale helter som Morten Abel og DDE ha sin rettmessige plass i historien om norsk populærmusikk. I denne fortellingen blir de-Lillos pyjamaser interessant, ja til og med Wig Wams latterlige kostymer.

SÅ FÅR VI heller leve med at rockens sværinger der ute er så oppslukt av seg selv at de knapt kan inspirere andre enn en retardert, «helt rocka» tilhørerskare. Heldigvis kommer det stadig nye artister som sørger for at rocken ikke blir helt voksen og stueren og dermed kan fornye populærkulturen. Norge har musikere som er en del av dette. Derfor vil det bli mer interessant i fremtiden å se puten Hank von Helvete prompet i enn å stryke skjorta til The Boss. Derfor må vi ha et norsk rockemuseum, og det må ligge i Oslo og ikke i DDE- eller Wig Wamland.