MØRKE: Mørke skyer bak et fly fra SAS som går inn for landing på Malmø lufthavn i Sverige søndag.
Foto: Johan Nilsson / NTB Scanpix
MØRKE: Mørke skyer bak et fly fra SAS som går inn for landing på Malmø lufthavn i Sverige søndag. Foto: Johan Nilsson / NTB ScanpixVis mer

Turbulente tider

Konkurransen er brutal. Den gjør selv flygere utrygge. Det burde ansatte i offentlig sektor tenke over, skriver Stein Aabø.

Det er spesielt å oppleve en Ap-statsråd som med liv og lyst går inn for kutt i lønns- og pensjonsytelser i et statlig selskap hvor toppsjefen fortsatt tjener mange millioner kroner i året. Riktignok sier Trond Giske at han ikke har noe med SAS' spareplan å gjøre direkte. Men som medgarantist for de såkalte «kredittfasilitetene» (ukas nyord), som gir SAS et rammelån selskapet kan trekke på hvis det må, er han nøkkelspiller. Sammen med sine ministerkolleger i Danmark og Sverige har han lagt premissene for en videre drift av flyselskapet. Et alternativ til løsningen som ble presentert i går ville vært konkurs. Det ville vært verre for selskapets eiere, dets ansatte og alle flypassasjerer i Skandinavia. Eierne ville ikke fått noe igjen for selskapet. De ansatte ville mistet jobben. Og selskapets kunder ville virret rundt i et skrinnere marked.

Likevel må det være tungt for de SAS-ansatte å svelge lønnskutt og endringer i pensjonsytelser. Det er hva andre i fagbevegelsen kaller «opparbeidede rettigheter», og for dem slåss man for livet, iverksetter generalstreiker, setter byer i brann og avsetter regjeringer. Men sådan er konkurransen. Den er stort sett til glede for bedriftseiere med suksess og for rasjonelle kunder som vil ha lavest mulige priser. For ansatte i selskaper på defensiven kan konkurranse være direkte dødbringende. Før døden kjemper man for livet. Glemt er storhetstiden. Glemt er opplevelsen av å være hevet over andre. Glemt er tryggheten som skulle sikre ytelser langt inn i alderdommen.

VIL SELGE: Næringsminister Trond Giske legger ikke skjul på at han ønsker å selge SAS. Men før det kan skje, må selskapets kostnader komme under kontroll. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
VIL SELGE: Næringsminister Trond Giske legger ikke skjul på at han ønsker å selge SAS. Men før det kan skje, må selskapets kostnader komme under kontroll. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET Vis mer

Når konkurransen herjer med oss, blir vi alle likere. Bortsett fra eierne. De har så mange måter å sikre seg på. De klarer på forunderlig vis å rake gullbarrene ut i tide. Stundom har vi i avisene den samme følelsen, når teknologien overflødiggjør mange arbeidsplasser og kundene sprer seg på mange flere nyhetskanaler enn tilfellet var før. NRK-ansatte har aldri vært kjent for eksepsjonelt gode lønninger, men de tronet på medietoppen og hadde en posisjon som mange misunte dem. Så kom TV2, TV3, TV4 og TV Norge, og plutselig var de dødelige på Marienlyst også. Til beste for selskapet og for journalistikken.

Hvis SAS-ledelsen får gjennomført spareplanen, blir vi vitne til en «korreksjon» av lønns- og arbeidsvilkår blant SAS-ansatte. Kundene vil ikke tenke så mye over det. Men de ansatte vil merke hvordan det er å jobbe nærmere «gølvet» i lønnsmessig forstand. Glamouren har for lengst forsvunnet fra flyvertinneyrket. Vi føler med dem fra benkeradene der de løper fram og tilbake for å rekke alt de må gjøre. Flygerne vil også få seg en knekk. Norwegian ansetter nå flygere i andre land for å få ned kostnadene. Ennå er det en stund til vi setter oss i droner, ubemannede fly, som frakter oss automatisk til bestemmelsesstedet. Men det er ikke usannsynlig i vår nære science-fiction-framtid.

Ansatte er kostbare greier.Selskapene er nødt til å få mest mulig ut av dem, ikke minst når Thai Airways og Singapore Airlines har billigere arbeidskraft å øse av. Bensin er et annet råstoff som tynger flyselskapene. Norwegian har fornyet sin flåte og vil spare mye på redusert forbruk av drivstoff. Å fornye flåten forutsetter at man har penger å kjøpe for. Det har Bjørn Kjos fordi han har holdt lønninger og andre kostnader under kontroll. Forrige ukes nyhet var at SAS-sjef Rickard Gustafson tjener like mye som hele Norwegian-ledelsen til sammen. Det har foreløpig resultert i at han og de øvrige i toppstaben går med å redusere lønna med 20 prosent. Ryanair tilbyr luftas billigste produkter. Til gjengjeld krever selskapet mest av sine kunder. En kul på håndbagasjen koster 4- 500 kroner ekstra. En feil utfylt billett, det samme. Et kilo ekstra i bagasjen ditto. Ryanair forholder seg dessuten ikke til fagforeninger, mens SAS forhandler med mellom 35 og 40 slike. Det gjør ikke reforhandlinger lettere.

Men kanskje er SAS, og de skandinaviske regjeringene, tjent med å finne fram til løsninger sammen med de ansatte. Skulle ikke den nordiske modellen fungere midt i selveste Norden? Med kniven på strupen er viljen til omstilling og oppgivelse av det andre ville kalle privilegier mer til stede. Med lavere kostnader og bedre likviditet kan selskapet igjen bli lønnsomt. Og attraktivt. Da er tiden inne for de skandinaviske regjeringene til å selge sine eierandeler. Det forutsetter nemlig at det er noen kjøpere der ute. Og i et presset luftfartsmarked er det ikke flust av dem.

Følg oss på Twitter

Kriseforståelsen er definitivt til stede hos de ansatte. «Krise» er et nøkkelord i enhver omstillingsprosess. Derfor lekker det alltid ut nyheter om at krisa er verre enn den viser seg å være. SAS er allerede på rett vei. Selskapet tjener mer og koster mindre som resultat av den forrige spareplanen. Får man bare ryddet opp i forpliktelser som gjør selskapet uselgelig, blir mye bedre for eierne. For da kan det selges.