Turid Birkeland

Turid Birkeland har det vondt. Hun sover oppå dyna og plages av det samme marerittet hver natt. Og verre skal det bli den neste drøye uka, helt til premieren på hennes nye talkshow er overstått. Hvorfor gjør hun dette mot seg selv?

- Det er et sabla godt spørsmål. Jeg aner ikke. Det er vel et slags adrenalinkick. Fordelen er at jeg begynner å kjenne igjen symptomene. Men jeg dør hver gang jeg skal gjøre noe nytt.

Den aller første gangen hun var på TV husker hun ikke noe av. Og det er ikke fordi det har gått 12 år og minnet er visket ut. Hun husket like lite da hun gikk ut av studio.

- Georg Apenes og jeg skulle møtes i en TV-debatt fordi han mente det var for mange unge på Stortinget, mens jeg kalte ham en gammel gubbe. Jeg har aldri vært så nervøs. Jeg gikk i svart med én gang jeg satte foten i studio. Men jeg har sett det etterpå, og jeg klarte meg bra. Og Georg og jeg er blitt gode venner.

DET ER SKREVET OG SAGT mye om Turid Birkeland. Meter på meter med arkivmateriale dokumenterer hennes ferd fra tida på Stortinget, som AUF-leder og kulturminister. Og nå er hun blitt programleder. Igjen.

- Er du ferdig med politikken nå, da?

- Det blir man aldri. Jeg kommer alltid til å mene mye og engasjere meg. Jeg gjør det bare på andre måter. Jeg har ingen verv i partiet lenger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hver søndag skal Turid lede «Apropos søndag», som blir et «tilbakelent talkshow med mye kultur, aktuelle temaer og gjester». Marit Christensen leder «Apropos» fra mandag til torsdag, mens Bo Brekke tar seg av fredagene.

Forrige gang Turid hadde sitt eget program varte moroa i bare en måned før hun ble kalt til Kongens bord. Nå har hun kontrakt med NRK2 til år 2000.

- Det høres ut som om det er fryktelig lenge til, men det er jo bare et drøyt år. Hva som skjer da, aner jeg ikke.

Noen husker kanskje «Silikonfri sone» på TVNorge, hvor Turid blant annet intervjuet aktuelle gjester i en frisørstol. Kritikerne var bare middels fornøyd.

- Det var veldig moro. Mest overraskende var det at det ble så mye styr rundt navnet. Vi fikk reaksjoner fra en masse fornærmede kvinner med silikon, ler Turid.

DET VAR DEN LATTEREN, da. Det er sant at hun ler, mye og ofte. Men det er ingen avvæpnende latter hun bruker for å dempe virkningen av det hun sier. Og det er slett ingen usikker latter; den er hjertelig og ekte. Og høylytt.

- Humøret mitt var aldri noe problem før jeg ble statsråd. Da ble latteren plutselig brukt mot meg. Det var en måte å ufarliggjøre meg på, men jeg ble veldig lei meg.

Latteren er like mye en del av Turid som det blonde håret. Eller forresten, håret blir blondt hos frisøren, mens latteren alltid har vært der.

- Men jeg kan bli sinna også. Jeg tenner fort, og da er det best å søke dekning.

- Kaster du tallerkener og sånt?

- Nei, jeg har aldri vært noen kaster. Jeg har det i kjeften.

TURID KARAKTERISERER seg selv som en ordentlig person, på grensen til det kjedelige.

- Jeg snakket med Ole Fyrand her om dagen, og han sa at folk som aldri er sure har dårlig kontakt med seg selv. Da fant jeg ut at jeg kanskje er litt sur av og til likevel.

- Men i barndommen da? Du må da ha funnet på noe gærent?

- Det mest rampete jeg gjorde i barndommen var å stå vakt mens de andre ungene var på epleslang. Ellers satt jeg inne og leste. Jeg var en sånn unge som måtte ristes i for å kunne rive meg løs fra bøkene. Men jeg leste ikke hele tida, altså, jeg var en aktiv unge som drev med jazzballett, fotball, gammeldans og spilte trommer.

- Hvordan har det vært å gå fram og tilbake mellom å være den som spør og den som blir spurt?

- Det har gått greit. Jeg drar nytte av erfaringene fra begge sider. Men jeg syntes egentlig aldri at pressen var noen stor byrde da jeg var politiker. De la i hvert fall ikke noen demper på meg privat. Jeg hadde aldri danset på bordene eller gjort noe annet skandaløst uansett.

TURID BOR ALENE I leiligheten på Ila. Hun har et fem år langt ekteskap med Sigurd Sandvin og et like langvarig samboerforhold med italienske Claudio bak seg. Leiligheten kjøpte hun midt under forrige rentegalopp, og sliter med ettervirkningene fortsatt.

- Jeg har et distansert forhold til kontoen min. Jeg vet at den er der, men jeg nekter å la den styre livet mitt.

- Hva er den største forskjellen på Programleder-Turid og Statsråd-Turid?

- Nå får jeg åtte timers søvn hver natt og har tid til å være sosial. Da jeg var kulturminister var jeg på jobb døgnet rundt. Likevel var året som statsråd det morsomste jeg har hatt.

Turid ble født i Haugesund og kom til Oslo da hun var sju.

- Jeg var venneløs i 12 timer. Vi kom kjørende til Stovner med tilhenger og hele flyttelasset seint om kvelden. Neste morgen ringte nabojenta Trine på og lurte på om jeg ville være med på skitur. Samme dag la jeg om til østlandsdialekt.

- Samme dag?

- Ja. Jeg har alltid vært en papegøye. Tar etter folks dialekter uten å merke det sjøl. Men jeg snakker fortsatt haugesundsdialekt hjemme.

DA TURID VAR 12, syntes hun det var på tide at moren kom seg ut i arbeidslivet igjen. Avtalen var at Turid skulle hjelpe til med å passe småsøsknene Roar og Kristin, som da var seks og fire. og så skulle hun lage middag til hele familien. Unge frøken Birkeland var seg nemlig svært bevisst at 1975 var kvinneåret, og kunne ikke være bekjent av å ha hjemmeværende mor.

- Stakkars familien min. Alle de rare middagene de måtte tygge seg gjennom. Jeg eksperimenterte vilt på kjøkkenet og serverte de merkeligste retter. Vafler med solo, for eksempel.

- I røra?

- Mm. Ble ikke så verst, skal jeg si deg.

Småsøsknene fikk heldigvis ikke varige men av storesøsters kjøkkenanarki. I dag er Turid blitt ei særdeles engasjert tante.

- Jeg avbrøt en reise i Sør-Amerika da Juli ble født. Jeg ville ikke at hun skulle kunne bruke mot meg at jeg ikke var til stede hennes første jul, sier Turid så sprekkeferdig stolt som bare ei tante kan bli.

- Ønsker du deg barn selv?

- Ja. Neste spørsmål?

Tja, hva skal det bli, mon tro? «Hvordan var det å overta etter Åse Kleveland?» «Hvordan reagerte du på Stortingets unnvikenhet i operasaken?» «Hvordan var det å stå i vitneboksen i AUF-saken?» Næh. Dette har hun da svart på utallige ganger før.

- Hva er det særeste du har spist?

- Eh, skal vi se. Det må bli brente gresshopper eller ristede biller.