SPILL FOR GALLERIET: Det autentiske turister ønsker å oppleve, får ofte sin form av turismen selv, skriver Arve Hjelseth. Foto: Tor G. Stenersen / Aftenposten / NTB Scanpix
SPILL FOR GALLERIET: Det autentiske turister ønsker å oppleve, får ofte sin form av turismen selv, skriver Arve Hjelseth. Foto: Tor G. Stenersen / Aftenposten / NTB ScanpixVis mer

Turismens paradoks

Mange turister søker det autentiske eller opprinnelige. Men mange autentiske erfaringer har nettopp turismen som forutsetning.

Meninger

I fjor sommer ferierte vi en ukes tid i Lazise ved Gardasjøen. Den lille byen er ikke noe typisk chartermål, men turismen spilte åpenbart en viktig rolle. Sentrum lå innenfor eldgamle bymurer, og vitnet slik om historien.

Tidlig hver kveld ruslet vi gjennom en av byportene og inn i sentrum, med sine trange gater og smug, åpne plasser, havn, barer, restauranter og butikker, slik det er ethvert sted hvor turismen er en dominerende næring. Like innenfor porten satt det hver kveld en eller to eldre damer på en benk i skyggen. Med stoisk ro, nokså uttrykksløst, betraktet de turistene som ruslet forbi.

Vi antok rimeligvis at de tilhørte lokalbefolkningen, og at de bodde i ett av husene som turistindustrien ennå ikke hadde rukket å overta. Slik bidro de til å gi byen en sårt tiltrengt lokal koloritt.

Etter hvert begynte vi for spøk å lure på om kvinnene kanskje var ansatt av turistnæringen i byen bare for å sitte der og skape dette inntrykket. Erfaringen av å komme i berøring med noe lokalt, noe særegent, ved et sted har nemlig betydelig markedsverdi.

I sydenkataloger blir man tilbudt å reise til steder hvor «tiden har stått stille», som det ofte heter, selv om det knapt er annet enn hoteller der. Øde eller paradisiske strender, en annen charter-floskel, vil også endre karakter i det øyeblikk turoperatørene fyller noen fly i uka med turister som fristes av slike strender. «Call some place paradise, kiss it goodbye», som det heter i Eagles-sangen «The Last Resort».

Artikkelen fortsetter under annonsen

At turister leter etter og fascineres av lokal kultur, slik de eldre damene i Lazise muligens representerte, har å gjøre med ønsket om å gjøre såkalt autentiske erfaringer. Mange turister søker det som er ekte; opprinnelig, det som var forut for turismen. Men hva består det lokale og autentiske i? Arkitektur? Folkeliv? Mat og drikke?

Paradokset er at de stedene som erfares som autentiske, og som turister dermed har en tendens til å oppsøke, ofte får sin form av turismen selv, ikke av lokalsamfunnets utvikling. Byer som Praha, Krakow, Vilnius og Riga er populære for turister fordi de har gamlebyer med trange smug og gater, og vakre bygninger som kan inngi en følelse av at historien puster den besøkende i nakken.

Men rundt dem er det nesten bare andre turister, og tilbudet i butikker og på barer er godt tilpasset turistenes ønsker. Uten turisme hadde gamlebyene artet seg helt annerledes. Mange setter pris på gamlebyer fordi butikkene tilbyr noe annerledes enn de store kjedene. Det er jo sjarmerende, men det er turismen som gjør at disse butikkene overlever. De som bor i byen, handler vel helst på kjedebutikker utenfor gamlebyen. Turistmålene erfares som opprinnelige og lokale, men er skapt og opprettholdes av turismen selv.

I en kjent vitsetegning av Gary Larson rydder de innfødte panisk unna telefoner og TV-apparater når de ser at de får besøk av antropologer. Larson er ikke så langt unna å beskrive moderne turisme: Destinasjonene er tilrettelagt for turisme, men på en slik måte at de skal erfares som opprinnelige og som slik de var før turisten ankom.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook