Turistenes forbannelse

Dersom alle folk på jorda hadde de samme mulighetene til å dra på ferie i utlandet som nordeuropeerne, ville planeten trolig bryte sammen.

INNVANDRINGSTAK: På en balkong i bydelen Barceloneta i Barcelona henger et krav om tak på antallet korttidsutleide leiligheter. Innbyggerne vil ha en slags innvandringsstopp for rike utlendinger som ødelegger byen under sine kortvarige opphold. Foto: Quique García / AFP / NTB Scanpix
INNVANDRINGSTAK: På en balkong i bydelen Barceloneta i Barcelona henger et krav om tak på antallet korttidsutleide leiligheter. Innbyggerne vil ha en slags innvandringsstopp for rike utlendinger som ødelegger byen under sine kortvarige opphold. Foto: Quique García / AFP / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

I 2018 nådde antallet turister i verden 1,4 milliarder, ifølge Verdens Turistorganisasjon (UNWTO), som ligger under FN. Tallet gjelder reisende som krysser ei landegrense og overnatter. Det er dobbelt så mange som i 2000 og fire ganger så mange som i 1980. 55 prosent av dem drar på fritidsreise og 13 prosent på arbeidsreise. I 2030 vil tallet nærme seg 2 milliarder, ifølge prognosene.

I riktig gamle dager var feriereiser eller intellektuelle dannelsesreiser noe overklassen syslet med. Nå er dette noe alle kan unne seg, og til de mest kjente reisemålene kommer de utenlandske gjestene i horder. Men alt snakket om «demokratisering» av reiselivet er løgnaktig, det gjelder bare i rike land. Dette er bare mulig for mindre enn sju prosent av jordas innbyggere, skriver sosiologen Bernard Duterme i den franske avisa Le Monde.

Disse reisende folkemassene samler seg på noen få utvalgte reisemål, 95 prosent av dem samler seg på mindre enn fem prosent av planeten, som svært ofte sliter på mange vis med fullstendig overbelastning. Antallet besøkende overgår langt hva naturen, kulturen og samfunnet kan tåle. Slitasjen fra de fremmede er stor, og uansett om gjestene legger igjen noen penger, så er det innbyggerne som må betale vedlikehold og utbygging. De samlede kostnadene står ikke alltid i forhold til inntektene. Og de tilreisendes oppførsel bryter ofte med de fastboendes dagligliv.

Uansett om reiselivet bidrar til arbeidsplasser, så bidrar det til prisstigning for de fastboende. Konkurransen presser ned lønninger for de ansatte og skatter og avgifter for myndighetene. Klasseskiller forsterkes, de store tjener mest, og merkelig nok er inntektene fra reiseliv per hode størst i skatteparadiset Luxemburg, dit ganske få reiser, ifølge UNWTO.

Redaksjonssjef i Le Monde, Michel Guerrin, kaller det Matteus-effekten, etter sosiologen Robert K. Merton: «For hver den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal tas endog det han har.» (Evangeliet etter Matteus 25, 29.)

Frankrike mottok i fjor nesten 90 millioner personer, landet er på topp i verden, som vanlig, og regner med å nå 100 millioner i 2020. Disse samler seg om noen få steder, fremst blant dem Paris, hvor de fleste samler seg langs elva Seinen. Den nå brannskadde katedralen Notre-Dame de Paris er det mest besøkte stedet i Europa med 12 – 14 millioner besøkende i året, 30 000 om dagen. Muséet Louvre tiltrakk seg i fjor 10,2 millioner besøkende, en verdensrekord. Mange, mange andre severdigheter i landet har nedgang i besøk.

Spania, et land med 47 millioner innbyggere, mottok i fjor 82,8 millioner utlendinger, en million flere enn året før. Noen steder i landet er nærmest bygd som feriesteder, som badebyen Benidorm, Kanariøyene og Costa del Sol vest for Málaga, og er derfor i stand til å ta imot dem som kommer. Men det gjelder ikke Barcelona, Madrid, Málaga, Palma de Mallorca og Eivissa (Ibiza), som opp gjennom historien er bygd for innbyggerne.

Boligmarkedet ødelegges. På Mallorca og Eivissa i Balearene har feriegjestene drevet utleieprisene så langt opp i skyene at mange som har sommerjobb i hoteller og restauranter ofte må sove i sovesaler eller til og med telt. Gamlebyen i Barcelona har utviklet seg til en getto for feriegjester. De fastboende trenges ut av stigende husleier eller fordi de ikke orker livet i et ødelagt nabolag. Boligspekulanter foretrekker korttidsutleie der de tjener like mye på ei langhelg eller ei uke for utlendinger som på en måned for fastboende.

De siste åra har det vært demonstrasjoner i gatene i Barcelona, og mange innbyggere har hengt ut bannere på sine balkonger med slagord mot korttidsutleie. Et slagord på en husvegg (på engelsk) lød: «Turister dra hjem! Flyktninger velkommen!» I Las Ramblas og bydelene Raval, Barri Gòtic og Barceloneta overdøver lyden fra hjulene på trillekofferter samtalene ved kafébordene.

I Madrid, hvor feriegjestene kommer året rundt, har avisa El País snakket med fastboende som nå bor omgitt av stadig skiftende utlendinger, noen av dem er de eneste fastboende. De kjenner seg som fremmede i sitt eget hus. Når de går ut eller inn av hoveddøra i bygningen møter de grupper av fremmede med sine trillekofferter, som de aldri kommer til å lære å kjenne.

Undertegnede glemmer aldri et opptrinn i Brussel i Belgia, fra tida som korrespondent der. På vei bortover Hoogstraat eller Rue Haute, hvor vi bodde, traff jeg på en gjeng japanere utenfor det tidligere hjemmet til maleren Pieter Brueghel den Eldre (1525 – 1569). En mann kom ut døra mens de tok bilder.

– Er dette huset til Brueghel? spurte de ham på engelsk.

– Nei! Det er mitt hus! svarte han tvert og gikk, åpenbart møkkalei av nysgjerrige fremmede.

Det er vel det samme innbyggerne i Gamle Stavanger føler det når fremmede tar bilder inn gjennom vinduene deres.

Det hadde vært ypperlig om disse kom på kulturreise, for å se og lære, skriver Javier Marías ganske drepende i El País, men de kommer for å «krysse av og krysse av». De har lest de idiotiske listene som aviser legger ut på internettet: «Ti landsbyer i Spania som du bare må se!» eller «ti øl du må smake», «fjorten strender du må oppleve», «maleriene som du må ha sett» og så videre. De ser knapt på «Mona Lisa» i Louvre, men de tar sjølportrett foran maleriet for å vise at de har vært der. «Madrid, der har jeg vært; Paris, har jeg sett; Bali, der har jeg badet; Praha, tatt bilde av brua og lagt det ut på Instagram; Venezia, spasert litt og lagt igjen litt søppel …», skriver han.

De siste åra har vi sett et voksende opprør mot det som kalles «overturisme». Innbyggerne har fått «turismofobi». I Spania er motstanden først og fremst stor i Barcelona og på Balearene, men også i Donostia (San Sebastián) og i Santiago de Compostela. I Italia er det Venezia, Firenze, Roma, Milano og Cinque Terre. I Kroatia er det Dubrovnik og øya Hvar. I Hellas er det Santorini og Mykonos. De greske øyene er nærmest fraflyttet utenom sommeren da mange av dem til gjengjeld overbefolkes. På Island er det Reykjavík og Borgarnes.

Men: Nå snur strømmen heldigvis litt og slår tilbake. På internettet finnes det flere lister med advarsler: «12 steder som reisende måtte ønske å unngå» og «Her skulle du ønske du aldri var».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.