Turister først

NAM KHEM, THAILAND: Det var ikke behov for noe omfattende varslingssystem 2. påskedag for å fortelle folk i denne vesle fiskerlandsbyen ved Andamansjøen at det hadde vært jordskjelv utenfor Sumatra i Indonesia. Annen juledag var de blitt overrasket av flodbølgen som tok livet av halvparten av landsbyens 5000 innbyggere. Tre måneder senere ble det slått alarm via mobiltelefonen.

Pitsanu Kanpai, en riktig stor og traust ung mann på 18 år, fikk telefon fra kjæresten. Hun hadde kjent grunnen skjelve under føttene. Pitsanu tok henne på alvor. Hun hadde jo ringt ham den morgenen i desember og fortalt at hun sto på taket av et hotell i Phuket og så hvordan feriesteder nede ved sjøen ble knust til pinneved. Der og da trodde han at hun var blitt gal. Pitsanus far og eldste bror gikk ned på stranda i Nam Khem for å se om noe var i gjære. De kom aldri tilbake. Men så i påskeuka ble flere hundre personer oppringt av slekt og venner som hadde sett på CNN (Thailands nylig innførte varslingssystem), og ingen av dem tok lett på nyheten om nok et jordskjelv. De ringte til naboene, som igjen ringte til sine venner. I løpet av 20 minutter var flere tusen mennesker på flukt til fots, på motorsykler og i biler langs den smale veien som fører opp i høyden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På den samme veien hadde tunge lastebiler i desember brøytet seg hensynsløst fram gjennom hele grupper av mennesker som løp for å komme i sikkerhet. Nå oppsto et liknende kaos, og fire ulykker skjedde i løpet en halvtime. I en av ulykkene kjørte en utenlandsk lastebilsjåfør rett på en tenåringsgutt på moped. Deretter satte han opp farten og forsvant, åpenbart uten å kaste så mye som et blikk i bakspeilet.

FOR DEN BLINDE tobarnsfaren Wirojru Ruamwone var jordskjelvet i mars en gjenopplevelse av marerittet i desember. Da tsunamien slo til 2. juledag, var han i gang med å gi massasje på stranda. Han løp mer enn halvannen kilometer for å slippe unna bølgen og søkte tilflukt i fjellet, hvor han tilbrakte tre dager uten stort å spise eller drikke. Alle skrikene og ropene rundt ham 2. påskedag vekket minnene om den grusomme flukten til live igjen. Rent instinktivt begynte den blinde mannen å løpe. Kona kjørte etter på mopeden og fikk plukket ham opp. Sammen flyktet de opp i høyden.

Wimon Thongthae, en radmager fisker som mistet sin tre år gamle datter og sju andre familiemedlemmer i flodbølgekatastrofen i desember, snudde seg rundt i senga da han hørte om det nye jordskjelvet. Hans beskjedne krypinn i den midlertidige leiren for hjemløse, var fullt av vann etter regnskyllet den siste tida, så han hadde sendt moren, kona og datteren til en annen leir lenger inne i landet. Nå som familien var i sikkerhet, tok han seg god tid med å komme ut av senga. I en alder av 50 var han blitt vant til at katastrofene feide over livet hans.

SOM UNG GUTT opplevde Wimon at familiens hus ble tatt av stormen. De flyttet til en annen landsby og bygde seg et nytt hjem. Det ble ødelagt av flom. Familien bygde opp huset igjen, men kort tid etter ble det nok en gang skylt bort av store vannmasser. Som voksen kjøpte Wimon et lite treskur i sentrum av Nam Khem, men i løpet av de neste ti åra brant det ned til grunnen fem ganger. Naboene pleide å forsyne seg med trebiter, bruke dem som opptenningsved og sette fyr på sine egne hjem for å få utbetalt forsikringssummen. Så i fjor reiste han fra byen og bygde et hus på stranda. Da kom flodbølgen. Mandag 28. mars var Wimon kommet til at det fikk være grenser for hvor ofte han skulle flykte fra naturkreftene. I stedet for å løpe hadde han ganske enkelt klatret opp i toppen av det nærmeste treet. - Da jeg satt der oppe, var jeg ikke så redd for å bli drept av en tsunami, fortalte han meg. - Jeg var mer bekymret for alle menneskene på bakken og for hvordan jeg skulle komme meg ned igjen.

Andre torde ikke forlate hjemmene sine av frykt for plyndring. To dager etter tsunamien i desember dro den unge bygningsarbeideren Wichien Pondaecha tilbake til landsbyen for å se om huset hans fremdeles sto der. Menn han aldri hadde sett før, lusket rundt i gatene der han bodde og plukket smykker av de døde. De fortalte at landsbyen ikke var trygg ennå, at en ny bølge var på vei; så Wichien ruslet tilbake til sykehuset for å være sammen med kona og deres to barn. Da han tok mot til seg og gikk hjem igjen, oppdaget han at de fremmede mennene hadde stjålet familiens riskoker, alle klærne deres og konas smykker.- Som om ikke det var ille nok, så hadde de gjort fra seg på gulvet før de stakk av,8 fortalte Wichien.

RATREE KONGWATUNAI, en middelaldrende dame med et intenst blikk og varmt smil, har en liknende historie. Da tsunami-alarmen gikk 2. påskedag, var hun redd for å forlate hjemmet sitt som ligger på stranda. I tre år har et firma forsøkt å stjele eiendommen hennes for å bygge et turiststed på tomta, fortalte hun meg. Etter at flodbølgen i desember hadde tatt alle husene i nabolaget, stengte firmaet av hele området. Da Ratree forsøkte å reise hjem for å lete etter liket av sin åtte år gamle datter, ble hun nektet adgang av innleide vakter som truet med å drepe henne. Til slutt trengte hun seg gjennom sperringene og oppmuntret andre i nabolaget til å gjøre det samme. Nå som de har begynt å bygge opp hjemmene sine igjen, var hun redd for at firmaet ville komme og slå i stykker grunnmuren til de nye husene om alle hadde flyktet av frykt for en flodbølge. - Jeg fikk samlet sammen alle naboene og tok dem med meg til en leir i distriktet. Jeg ble der i omtrent to timer, men så dro jeg tilbake. En tsunami kan nok komme og ta livet mitt, men ingen skal få lov til å ta jorda mi.

DET VAR NATURLIGVIS mange landsbyboere som ikke hadde noe å frykte denne mandagen i mars fordi de ikke bor i Nam Khem lenger. Etter flodbølgekatastrofen i desember gikk ryktene om nye jordskjelv tre ganger, og hver gang flyktet nesten alle opp i høyden. For flere hundre mennesker ble marerittet mer enn de kunne bære. Til slutt orket de ikke å reise tilbake. - Soldatene bygger opp alle disse husene igjen, men problemet er at de blir stående tomme, sier borgermesteren i Nam Khem, Satean Petchkhieng. - Mange blir boende hos slektninger og venner, eller i de midlertidige leirene. De er for redde til å flytte hjem igjen.

For å dempe frykten blant landsbyboerne har myndighetene lovet å reise varslingstårn på stranda. Ved første tegn til fare skal meldingen om evakuering ropes ut over store høyttalere på toppen av tårnene. Men etter tre måneders kamp for det aller nødvendigste, har mange mistet troen på myndighetenes løfter. - Hvis regjeringen holder ord og følger opp i praksis, vil det trolig ta mellom to og fire år å bygge disse varslingstårnene, sier Sudthida Somsakserm, som har deltatt i hjelpearbeidet siden desember.

Innen myndighetene får somlet seg til å innfri sine løfter, har nok den lokale turistorganisasjonen grepet inn og fått i stand et varslingssystem i nærheten av turiststedene. I så fall vil de mange hundre tusener som drar på ferie til Thailands strender i løpet av et år, få sove langt bedre om natta. Det får imidlertid ingen betydning for innbyggerne i de mange fiskerlandsbyene som Nam Khem; steder som ligger utenfor ferieparadisene. I løpet av det siste tiåret er landsbyboerne blitt så vant til at myndighetene lar turistene går foran thaiene at de ikke lenger regner med å få noe bedre varslingssystem enn CNN og mobiltelefonen.

© New York Times,

norsk enerett Dagbladet

Oversatt av Marit Jahreie