STERK I KLYPA: Ethan Hunt (Tom Cruise) må vise gode klatreegenskaper for å redde verden i «Mission: Impossible — Ghost Protocol».
STERK I KLYPA: Ethan Hunt (Tom Cruise) må vise gode klatreegenskaper for å redde verden i «Mission: Impossible — Ghost Protocol».Vis mer

Turn med Tom

Historien i «Mission: Impossible — Ghost Protocol» er pinlig absurd og humoren er irriterende, men actionsekvensene redder kvelden.

FILM: Tom Cruise skal redde verden fra atomkrig. Hans nemesis er svensk (Michael Nyquist), men heter likevel Kurt Hendricks. Svensken har svært høy IQ, får vi vite, og snakker om å utrydde de svake, slik at de sterke kan overta verden. Vi ser ham stort sett bærende på en koffert som Tom Cruise (eller Ethan Hunt, om du vil) ønsker å få kloa i — for å redde verden. Flere ganger får han nesten tak i nevnte koffert, før handlingen forflyttes til et annet land, der Hendricks skal møte en fyr og utveksle noen greier.  

Hvis du ikke har hørt om hendelser som dette, skyldes det at Cruise og IMF (Impossible Missions Force) jobber i det skjulte. Cruise har gjort det samme i tre tidligere filmer, den første kom i 1996. Jeg har latt meg underholde av alle tre opptil flere ganger. Ingen av dem lider av store svakheter. «Mission: Impossible — Ghost Protocol», derimot, har tre svakheter og én styrke.  

Malplassert Pegg
Handlingen i «MI4» har én funksjon: Å transportere Cruise og gjengen fra én livlig slåsskamp til den neste. Det starter med dramatisk fengselsflukt og eksplosivt Kremlin-besøk i Moskva, fortsetter med kampsport og fasadeklatring i verdens høyeste bygning i Dubai, før vi tar en tur til Mumbai, der «duppedingseriet» tar fullstendig av i palasset til en indisk telemilliardær.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mye av dette er overveldende og jeg lar meg underholde av stuntene, som iblant attpåtil er spennende — helt til Simon Pegg popper opp og sier noe som er ment å være morsomt. Pegg, gjerne kjent fra sjangerparodier som «Shaun of the Dead» og «Hot Fuzz», er ulidelig malplassert. Humoren hans ødelegger stemningen og gir hele stasen er eim av anstrengt actionkomedie.  

Jeg mener at filmer som «MI4» er avhengig av en bestemt type «stilisert realisme» for å bli spennende — et visst alvor. Se for deg Simon Pegg som Jason Bournes sidekick: «Så ... du husker ingenting? Absolutt ingenting? Niks? Nada? Wow! Du tuller ikke nå? Zero? Zilch? Wow! Vet du, jeg hadde en bestemor som aldri klarte å ... ». Det er tydelig at man syntes «MI3» ble for mørk, med mye klissete føleri mellom Cruise og dama (Michelle Monaghan). Og man hadde rett, kommersielt sett: «Ghost Protocol» har innkassert en del mer penger enn «MI3».  

Bra mannskap
Regissør Brad Bird har tidligere gjort animerte figurer menneskelige i «The Incredibles» og den svært aromatiske «Ratatouille». I «MI4» gjør han menneskefigurer endimensjonale. Skurkene blir aldri interessante og kjemien mellom Cruise og kollegene er halvgod, til tross for at skuespillerne heter Jeremy Renner og Paula Patton (minneverdig i «Precious»).  

Jeg kan til nød godta at det minste snev av mening som oppstår i «MI4» vil selvdestruere i løpet av fem sekunder, men Brad Bird og hans venstrehåndsarbeidere burde i det minste gi oss en spennende tvekamp mellom det onde og det gode. I stedet er det Tom Cruises turnøvelser som redder kvelden.