KLOAKK-KOMPISER: Da «Teenage Mutant Ninja Turtles»-filmen dukket opp i 1990 var det gummimasker med robotikk, ikke dataanimasjon, som sto for effektene.
KLOAKK-KOMPISER: Da «Teenage Mutant Ninja Turtles»-filmen dukket opp i 1990 var det gummimasker med robotikk, ikke dataanimasjon, som sto for effektene.Vis mer

«Turtles»-skuespiller i film av a-Ha-regissør: «Ta av det jævla hodet!»

Strabasiøs innspilling.

Det startet som en vits. Tidlig på 80-tallet ville tegneserieskaperne Kevin Eastman og Peter Laird parodiere datidens voksenserier, titler som «Daredevil» og Frank Millers «Ronin».

De endte med en fortelling om fire muterte skilpaddebrødre i tenårene som bor i kloakken og trenes opp i ninjakunsten av en kjemperotte.

Det ble millionbutikk. Leketøy. T-skjorter. Dataspill. Og filmer.

Den seneste i rekken, «Teenage Mutant Ninja Turtles 2: Out of the Shadows», har kinopremiere om et par uker.

Som sine fem forgjengere vil den slite med et dilemma som bare blir tydeligere for hver film: Skal de glede nostalgiske noenogtredveåringer eller dagens barn?

Det går fint an å gjøre begge deler (se: Pixar), men stort sett har skilpaddenes filmhistorie vært en serie ulykkelige kompromisser som forspiller det gøyale utgangspunktet.

Sett bort fra den første filmen, da.

«Teenage Mutant Ninja Turtles» fra 1990 (finnes hos Netflix) anses stadig som den beste, et tidlig eksempel på at tegneseriefilmer ikke trenger å maltraktere kildematerialet for å lykkes.

Veien dit var imidlertid strabasiøs, noe The Hollywood Reporter (THR) rullet opp i anledning filmens 25-årsjubileum ifjor.

«Ta av det jævla hodet!»
Produsenten var en surfer uten erfaring, Eastman og Laird kranglet på alt i manuset, ingen store filmstudioer hadde tro på film og budsjettet var opprinnelig på bare tre millioner dollar.

En av nøkkelpersonene bak filmen hadde følgende filosofi:

- Dette er jo bare fire av de kinesiske stuntfolkene våre i gummidrakter, vi kan lage filmen for lommerusk i Hong Kong!

Den viktigste årsaken til at en åpenbar katastrofe ble avverget later til å ha vært ansettelsen av Steve Barron som regissør. Han hadde noen år tidligere stått bak den banebrytende tegneserievideoen til a-Ha-hiten «Take On Me» og var fan av skilpaddene fra før.

- Han bladde gjennom tegneseriebøkene, plukket ut scener fra de ti første bladene og sa «dette er filmen», sier Eastman til THR.

Barron hadde jobbet med dukkeanimasjonslegenden Jim Henson, og overtalte ham til å bygge 32 kilos tunge kostymer skuespillerne kunne svette halvt ihjel inni.

32 KILO: Skilpaddedraktene, designet av Jim Henson, veide nesten 32 kilo. Stuntmannen Steven Ho som spilte skilpadda Donatello i «Teenage Mutant Ninja Turtles II» lurte med seg gummihodet hjem og brukte det senere i standup-showet sitt (og på soverommet - med lite hell).
32 KILO: Skilpaddedraktene, designet av Jim Henson, veide nesten 32 kilo. Stuntmannen Steven Ho som spilte skilpadda Donatello i «Teenage Mutant Ninja Turtles II» lurte med seg gummihodet hjem og brukte det senere i standup-showet sitt (og på soverommet - med lite hell). Vis mer

- Fra morgenen til lunsjpausen gikk vi alle ned minst et par kilo, sier Josh Pais, som spilte skilpadda Raphael.

Pais hadde mild klaustrofobi, noe som passet dårlig med å gjøre ninjatriks i sommervarmen iført heldekkende gummidrakt.

- Vi kunne frike ut. «Ta av hodet, ta av det jævla hodet!» Blodet kokte, bokstavelig talt, og de skjøt trykkluft opp i ansiktene våre.

Kassasuksess
Resultatet var for nær de blodige tegneseriene til å være barnefilm. Humoren var litt for barnslig for en voksenfilm. Og likevel fungerte det på et vis, en tidlig variant av nåtidens dominerende superheltfilmer.

- Filmene jeg elsket hadde humoristisk sans, men også en følelse av at noe sto på spill, sier Barron til THR.

- Farene var ekte, de var jordnære. Handlinger hadde konsekvenser, men man kunne samtidig ha det gøy.

Lavbudsjettfilmen ble en kassasuksess, og dro inn over 200 millioner dollar på verdensbasis - rekord for en uavhengig liten produksjon.

Det tok under ett år før oppfølgeren var ute.

Tross protester fra Eastman og Laird (ifølge IMDB) la den seg tettere opp mot de barnevennlige tegnefilmene, byttet ut Barron og ga skilpaddene våpennekt etter foreldreprotester mot originalen. Og Vanilla Ice fremførte en sang titulert «Ninja Rap».

Oppturen ble kortvarig, altså.

Bortsett fra den ålreite animasjonsfilmen «TMNT» fra 2007 (også på Netflix) har skilpaddenes filmkarriere vært av dalende kvalitet.

Michael Bay som produsent for de nyere filmene er heller ikke noe sjakktrekk.

Bedre, da, å gå tilbake til starten. For, som Eastman sier til THR:

- Av alle versjonene som har blitt laget de siste 30 årene er den første filmen fortsatt favoritten vår.