UTSIKT FOR DE FÅ? Oslo blir snart enda finere fra Ekebergskrenten. Men det er det ikke så mange som får se.Foto: Morten Holm / Scanpix.
UTSIKT FOR DE FÅ? Oslo blir snart enda finere fra Ekebergskrenten. Men det er det ikke så mange som får se.Foto: Morten Holm / Scanpix.Vis mer

Turvei for østkantfolk

Krangelen om en park i Oslo viser hvorfor det er vrient å få alle i passe form.

SOMMERENS lokale hagekrangel i Oslo kunne forblitt akkurat det om ikke det krampaktige vernet om Ekebergskogen dessverre forteller litt av historien om hvorfor vi fortsatt har en klassedelt folkehelse. Eller som det heter på folkemunne blant den sporty norske mosjonseliten: Bedre rik og frisk enn fattig og syk.

Ironisk nok er det en av de rikeste som har satt i gang hele denne krangelen, selv om det tidvis er vrient å tenke seg den sobert kledde skulpturdonor Christian Ringnes som startnummersporter i kondomdress. Uansett er det han som har fått lokale naturprofeter til å køe seg  i den grønne skråningen over Oslos østkant i protest mot de åtti kvinneskulpturene, de bredere turveiene og tilretteleggingen av den nedre delen av Ekeberg for almuen flest.

Det hjelper visst ikke at jeg som lokal råtrener helt til hjerteflimmeren tok meg forleden bedre enn noen vet at stiene opp den gjeldende skråningen de siste femti årene har vært både steinete og ganske utilgjengelige.  Naturopplevelse på norsk skal visst pr. definsjon være noe eksklusivt.

DET ER AKKURAT der denne hagekrangelen mellom leiegårdene og villastrøkene på hovedstadens østkant går over til å være nasjonal. For nå trener vi nordmenn mer enn noen gang før i et passe vellykket forsøk på å kompensere for en mer bedagelig hverdag. Problemet er bare at begrepet "vi nordmenn" ikke er presist nok til å gjøre utslag på helsestatistikkene. Der er det oss med høy utdannelse og god inntekt som på tross av selvtrent hjerteflimmer stikker fra på friskhetstoppen.

Seinest i vinter advarte helsedirektør Bjørn Inge Larsen mot de nye sosiale helseforskjellene. Mens det store sykdomsbildet blir stadig mer preget av livsstilsrelaterte plager, er det helst høyt utdannete og godt betalte nordmenn som har anledning til å legge om treningshverdagen sin for å passe kropp og sjel.

HELSEDIREKTØRENS utspill endte i en ganske meningsløs pengediskusjon mellom folkehelseforkjemperne og den aktive idretten. Den store utfordringen ligger neppe i avveiningen hvorvidt fellesskapets penger skal gå til idrettsanlegg eller turstier. Å sette unger opp mot pensjonister er i lengden en lite helsebringende øvelse. Derimot hjelper det å se begrepet trening i en større sammenheng. For eksempel ved å åpne et sammenvokst skogholt tett ved Oslos sterkest voksende bydel for innbyggerne flest.

En gang var nettopp dette poenget ved å sikre Ekeberg som friområde. Da dette grønne strøket sist gang var truet etter andre verdenskrig, vant folkehelseforkjemperne. Oppe på sletta der Norway Cup spilles hver sommer står det en statue av den fremste av dem. For Arbeiderpartikjempen Rolf Hofmo gjaldt det å få folk flest i bevegelse. Den tilgjengelige sletta rett ved bykjernen var verktøy for å bedre folkehelsa. Da virker det ganske historieløst å slåss for å bevare smalest mulige stier og skogens ro.

STORE SKOGER og sterke naturopplevelser er det heldigvis mer enn nok av både rundt Oslo og i landet ellers. Den helsemessige utfordringen ligger i å gjøre denne flotte naturen tilgjengelig for flest mulig av oss.

Her er statistikkene ikke til å ta feil av. Å gå på tur er den viktigste fysiske aktiviteten. Jentene er litt flinkere enn oss gutta; 80% kvinner og 75% menn går jevnlig raske turer for å beholde helsa. Her er det mye mindre klasseforskjell enn i de trendy mosjonsidrettene som langrenn og sykkel. Disse øvelsene er mannsdominerte og spesielt preget av utøvernes utdannelsesnivå.

Å satse på brede, godt vedlikeholdte turveier med et dekke som gjør det enklest mulig å ta seg fram både med barnevogn, gåstaver eller i rullestol er altså en sikker investering i folkehelsa. En slik konklusjon kommer neppe som noen stor overraskelse for de som evner å planlegge en helhetlig utvikling av fellesskapsområdene. Reiser du til de mest befolkningstette distriktene nedover i Europa er det nettopp standarden på turveiene som skiller seg positivt ut fra mye av det som vi har fått til. Nå på ferie i det sterkt befolkete og sterkt industrialiserte Ruhr-området har jeg for eksempel mye bedre treningsforhold langs skogstier og sykkelveier enn nordmenn flest i tettbygde strøk.

DER HJEMME er det mange naturvernere som tviholder på det eksklusive. I denne sammenhengen er det for eksempel å ha smalest mulige skiløyper i marka eller å få  beholde sin helt egne sti rett ved den nye store Oslo-bydelen Bjørvika som ferdig utbygget skal romme 10 000 innbyggere og 20 000 arbeidsplasser.

Det hadde fortsatt vært greit nok for meg og hjerteflimmeren min. Men neppe for folkehelsa.