Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tusen løgner og en sannsigerske

En selvbiografi om kamp, revolusjon og håp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: I likhet med Scheherazade i «Tusen og en natt», som hver natt må dikte opp en ny historie for å unngå halshogging, har menneskerettighetsforkjemper Shirin Ebadi gjennom sitt voksne liv vært nødt til å fortelle for å overleve. Forskjellen er at Ebadi sier den brutale sannheten, og at virkelighetens sultan - det iranske geistlige teokratiet - ikke lar seg sjarmere.

Fra miniskjørt til skaut

Hennes memoarer tar oss med fra en liberal oppvekst i Teheran på 1950-tallet via den islamske revolusjonen i 1979 fram til Shirin Ebadi ble tildelt Nobelprisen i 2003. Det er et postmoderne liv med flyktige sannheter, friheter som kommer og går og drapstrusler hengende rundt hvert gatehjørne. Det mindre kloke CIA-ledede kuppet i 1953 etterlot mange iranere desillusjonerte, men smerten kunne døyves med vodka, sminke og miniskjørt. Khomeini-revolusjonen satte imidlertid en effektiv stopper for frivoliteten, og kvinnene ble underkastet et strenghetsregime Profeten ikke kunne forestilt seg i sin villeste fantasi. Dommer Shirin Ebadi ble nedgradert til menig kontorarbeider, for kvinner kan ikke være dommere, ifølge islam. Tøv, ifølge Ebadi.

Tøffe damer

«Iran våkner» er en lærebok i effektiv motstand, kampkløkt og sivil ulydighet, men forfatteren ønsker også å «korrigere de vestlige stereotypiene» om Iran. Ebadis kritikk av teokratiets forvaltere har alltid vært tuftet på islamske lovtekster, eller sharia, om man vil. Islam er ingen monolittisk størrelse, men gjenstand for tolkninger. Derfor, mener Ebadi, er det ingen motsetning mellom sharia og kvinnefrigjøring.

Vesten - stay home

«Det er ikke religionen som binder kvinnene fast, men de selektive postulatene fra dem som ønsker dem kuet», skriver hun, og dementerer også bildet av iranske kvinner som «medgjørlige og kuede». 63 prosent av Irans studenter er kvinner. Ebadi har heller ingen tro på inngripen utenfra: «Trusselen om regimeendring ved hjelp av militærmakt, som betraktes som et mulig alternativ av enkelte i den vestlige verden, setter i fare alt det som demokratisk innstilte iranere har virket for i de seinere åra». I likhet med den iranske reformideologen Hasan Yousefi Eshkevari, som også er bokaktuell på norsk denne høsten, mener Ebadi at det ikke er noen motsetning mellom islam, demokrati og menneskerettigheter. Om Irans motstridende krefter til slutt samler seg i forsoning, som mellom Scheherazade og sultanen i «Tusen og en natt», skal være usagt, men Ebadi har gjort sitt - og vel så det for å henge damoklessverdet der det hører hjemme.