DET MÅTTE SKJE: Selvfølgelig er møtet mellom rikmannsfruen og den personlige treneren i «Treningstimen» seksuelt ladet. Men egentlig handler Ari Behns stykke om definisjonsmakt. Og lykken, den ligger kanskje i å frigjøre seg fra begjæret. Foto: Per Heimly/Rogaland Teater.
DET MÅTTE SKJE: Selvfølgelig er møtet mellom rikmannsfruen og den personlige treneren i «Treningstimen» seksuelt ladet. Men egentlig handler Ari Behns stykke om definisjonsmakt. Og lykken, den ligger kanskje i å frigjøre seg fra begjæret. Foto: Per Heimly/Rogaland Teater.Vis mer

Tusen og én klisjé

«Treningstimen» er full av sex og slagsmål, men handler egentlig om definisjonsmakt.

TEATER: «Du har det med å strø om deg med floskler», sier Lydia (Kikki Stormo) til Anton (Espen Hana). Det er knapt den verste beskyldningen som vanker mellom ektefellene, men det er det mest talende.

«Treningstimen» er i det ytre en ren såpeopera. Alt er overflate. All nærhet er kjøpt. Anton, Lydia, og hennes personlige trener Kevin (Svein Solenes) har idealer knyttet til fasade, og snakker uten undertekst.

«Har du lyst på meg, Kevin?», spør Lydia, like før hun gjør suggestive styrkeøvelser på toppen av en penisformet sofa.

Popart
Alt som skjer, følger telenovelaens konvensjoner. Lydia bekjenner at hun er utro med svogeren, Anton slår opp døren og finner henne og treneren i en omfavnelse og erklærer: «Jeg kom hjem tidligere enn planlagt».

Om Ari Behns debutdrama hadde vært et bilde, ville det vært av Roy Lichtenstein. Tusen klisjeer brytes mot hverandre. Spørsmålet blir om det underliggende fengsler nok til å beseire det overfladiske. Svaret er: Delvis.

Image-problem
«Treningstimen» er full av sex som blir til slagsmål og slagsmål som blir til sex, men den virkelige kampen står om definisjonsmakten, kontrollen over hvilket narrativ som forklarer hvorfor alle er ulykkelige og hvilket som kan bringe dem ut av det. Forklaringsmodellene er banale, hentet fra den mest puerile popkultur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den mafiøse forretningsmannen Anton griper til næringslivsfloskler. Lydia iscenesetter seg selv som uimotståelig forførerske. Det er som om de føler det er forventet av dem å gå inn i flate funksjoner i plottet.

Behn, som trolig vet hva han snakker om, antyder at et konstruert, overfladisk medieimage bidrar til å forme mennesker slik at de blir en parodi på seg selv.

Lek med floskler
Her er han inne på noe. Det er et paradoks at den mest kulørte pressen kappes om å bringe nyheter om enkeltpersoner, men samtidig klemmer dem inn i formater og formuleringer som er antitesen til det unikt individuelle. «Kjærligheten tok slutt», står det. «Strålte av lykke».

Det er noe man kan bli slave av, eller lære seg å manipulere. Nøkkelreplikken i «Treningstimen» er trolig når Lydia sier til en overlegen Kevin: «Du leser meg fordi jeg vil du skal lese meg».

Slitsom
Behn og regissør Kim Sørensen holder seg standhaftig i såpeland, og betaler en pris for det. Den intense ferden fra det ene hule klimakset til det andre, med skuespillere som holder seg lojalt innenfor det karikert innbitte og desperate, gjør «Treningstimen» noe slitsom.

«Peer Gynt» refereres til, og også «Treningstimen» har sine løkaktige lag. Kjernen er, på løkers vis, ikke substansiell nok. Men skrelleprosessen er ganske artig.