Tusen og én krigsnatt

Avheroiserende storverk om palestinernes uutholdelige liv etter 1948.

BOK: «Bak alt skrytet, overdrivelsene og de store ordene ligger flukten fra livets motgang. Vi er rømlinger, ingen andre betegnelser duger. Vi kjemper, dreper og blir drept, men vi er ikke flyktninger.»

Denne brutalt selvavslørende antiheroismen er lagt i munnen på palestineren dr. Khalil. Han holder til i en provisorisk flyktningleir utenfor Beirut, der han arbeider som provisorisk lege på et provisorisk sykehus.

Enveis samtale

Den sju hundre siders lange romanen «Solens port» er lagt opp som en enveis samtale mellom Khalil og Yunis, en gammel frihetshelt som nå ligger i koma. Her er en klar parallell til Sheheradze-historiene i «Tusen og en natt», der hensikten er å holde pasienten i live ved hjelp av historier.

Libaneseren Khourys ærend i denne boka er å fortelle «alt» om palestinernes liv de siste femti åra. Målet er å avmystifisere de mange «fastspikrede» fortellingene om ofre og heroisk kamp. Og å vise at det aldri finnes bare én versjon av virkeligheten, men mange.

Sentralt står jordmora Umm Hassans død, og Yunis' kjærlighet til sønnen og kona, som døde fordi hun ikke fikk utreisetillatelse til sykehuset. Yunis reaksjon er symptomatisk for tonen i boka; hans voldsomme hevntanker, og den heroiske historien om at han likevel ikke kunne begå en individuell hevnaksjon. Mens den egentlige historien kanskje var at han ikke våget.

Løgnaktig

Denne utrolig rike og mangefasetterte boka rommer et utall andre skjebner. Her fortelles om torturofferet som lengter etter juling for å få varmen i kroppen. Om den arabiske jødinnen som vil begraves i Berlin. Men også om den palestinske kvinnen som løgnaktig står fram som voldtektsoffer på vestlig fjernsyn. Fordi det jo er den historien journalistene vil ha.

Vestlige journalister kommer ikke særlig godt ut her. En av dem vil ha en samtale mellom «offeret» Khalil og en israelsk «drapsmann». Men dr. Khalil innvender at han jo ikke er død, og derfor ikke kan representere de døde.

Like lite som dagens israeler kan representere et Holocaust-offer. Akkurat denne tematiske parallellføringen er noe av Khourys hensikt med boka. Et håp om å få til en dialog der partene ser hverandre som speil, heller enn som fiender.

Sagaliknende

Stilistisk har boka noe sagaliknende over seg. Her er mange liknelser. Yunis krymper etter hvert som fortellingene øker, for til slutt å ende opp som et barn. Som legmann går det ikke an å bli annet enn imponert over Aabakkens sjuhundre siders oversettelse, og å fastslå at det er svært god språklig flyt. Uten den litt unaturlige muntlig-skriftligheten som ofte hefter ved «østlige» storverk.

Og - slik Khoury forutser: Langt sterkere enn alle helte- og overgrepshistoriene vi kjenner fra vestlige medier, er nettopp de helt konkrete, nesten unnselige fortellingene her. For eksempel den om «blomsterseniliteten» som rammer de gamle palestinske bøndene: Bestemoren som fylte puta med blomster fra flyktningleirens stinkende søppelplass, for så å føle at hun var tilbake i landsbyen da hun la hodet på puta.

Slike bilder bidrar mer enn noe annet til å løfte «rømlingenes» skjebne fram i lyset: De som «levde midlertidig og døde midlertidig, holdt ut et uutholdelige liv og skjulte (seg) i en glemsel som ikke lar seg glemme.»