Janne Haaland Matlary, Asle Toje og Elin Ørjasæther. Foto: NTB Scanpix, Henning Lillegård og Siv Johanne Seglem
Janne Haaland Matlary, Asle Toje og Elin Ørjasæther. Foto: NTB Scanpix, Henning Lillegård og Siv Johanne SeglemVis mer

Tusen takk, kjære rikssynsere!

Kjære, krenka rikssynser, uavhengig av politisk ståsted. Det er ikke meningene dine jeg synes er morsomme, det er måten du argumenterer for dem.

Meninger

Jeg føler ambivalens om dagen. Ambivalens over det jeg håper media fra nå av vil omtale som «Salongen lager en sketsj om Asle Toje og debattanter fra høyresiden føler seg så grovt forulempet at de nekter å stille opp på NRK for all fremtid og  Kringkastingsrådet vil kvotere inn høyrevridd humor»-gate. 

På den ene siden blir jeg litt forfjamset over å se oppegående, rasjonelle og høyt utdannede rikssynsere gå fullstendig bananas bare fordi en av dem har blitt tøyset med i en radiosketsj.

Og som dermed bidrar til å polarisere ordskiftet ytterligere, legitimere emosjonelle argumenter enda mer, og alt det der.

På den annen side synes jeg dette er ustyrtelig festlig.

For meg som lever av forsøksvis å lage humor, virker hele problemstillingen ganske snodig. Å sette satire opp mot hverandre i høyre- og venstreblokker fremstår mest av alt som kunstig.

Jeg skal ikke snakke på vegne av hele humorstanden, men jeg har fortsatt til gode å møte en eneste komiker, satiriker eller humortekstforfatter som går aktivt inn for å ha politisk slagside, enten den ene eller den andre veien. Ikke dermed sagt at de ikke finnes (de pleier bare ikke være særlig gode), eller at humor ikke ofte ender opp med faktisk å ha politisk slagside. Men mitt inntrykk er at dette kommer mer som en bieffekt av komikernes egentlige agenda.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er nemlig egentlig ikke så moro å harselere med politisk ståsted. Det som derimot er morsomt å tøyse med, er følgende evige, tverrpolitiske størrelser:

1) Humørløshet
Det er gøy med humorfigurer som bestemmer seg for aldri mer å stille opp i et debattprogram, fordi man risikerer at et annet program på samme kanal klipper deg ut av kontekst og lager dumme vitser om deg. 

Kler man figuren opp i litt oppblåst selvhøytidelighet og forsøk på å rettferdiggjøre humørløsheten sin med merkelige rasjonaliseringer, har man kimen til en evergreen av Narvestad- eller Fleksnes-kaliber. 

At humørløsheten bidrar til at disse angivelig grove overtrampene får et langt større publikum enn de hadde før, er et fint, lite sluttpoeng. (Til sammenligning er det ikke spesielt gøy å tøyse med f.eks. Knut Arild Hareide, siden han tar det så innmari pent.)

2) Logiske kortslutninger
Absurditeter er også gøy. Bård og Harald har brukt de siste 20 årene på å rive sosialdemokratisk selvgodhet, byråkratiske pedanter og småkonger, og idealistisk snillisme, i fillebiter (her snakker vi karakterdrap, folkens!). 

Så når noen oppriktig mener noe så selvparodisk som at NRK bør ha en policy på at humorredaksjoner skal måtte ta forbehold om hva og hvem de vitser om av hensyn til nyhets- og debattredaksjoner i samme mediehus, eller at man skal «kvotere» inn en eller annen vag, politisk humorbalanse i statskanalen, er det så meningsløst at man praktisk talt tigger om å bli tøyset med. 

Det høres mer ut som noe FOX kunne gått i bresjen for, og ikke pressefolk i et progressivt og jovialt land som Norge.

3) Vikarierende motiver
Når man debatterer er det ustilig å spekulere i andres motiver. Når man lager humor er det hele moroa. Og når argumentasjonen svikter eller sauses til i tilstrekkelig stor grad, blir det mer nærliggende å tro at det ligger et annet, bakenforliggende motiv til grunn. 

Som for eksempel at man har fått krenket egoet sitt. Folk som er krenket, er i utgangspunktet ikke gøy, inntil de nekter å innrømme at de er krenket. Da er det til gjengjeld KJEMPEGØY.

4) Skylapper
Selektiv hukommelse er en evig kilde til latter. Når en humorfigur for eksempel sutrer om humoristisk slagside og beleilig ignorerer all humor som også tidvis går i motsatt retning, som for eksempel nevnte Bård og Harald, Trygdekontoret eller 5080, risikerer man å fremprovosere knising og/eller vitsing i egen disfavør.

5) Dramaqueeneri
Overdrivelser er alltid GØY! Blir noen utsatt for langt mildere satire enn hva skyteskiver som Knut Arild Hareide eller Carl I. Hagen har måttet finne seg i, og støttespillere roper ut at det er sjikane eller at vedkommende blir fremstilt som et nazisvin, risikerer de å bli kalt teatralske, barnslige, eller å sammenlignes med kyllingen som fikk en eikenøtt i hodet og ropte at himmelen var i ferd med å falle ned. 

Og jo mindre man følger opp de melodramatiske påstandene med handling, jo mer hule fremstår de. Hvis du virkelig mener du eller dine meningsfeller er utsatt for sjikane kunne man jo tenke seg at politianmeldelse var et naturlig neste skritt, eller eventuelt ekskursjon til ambulansesjåfør Erik Schjenken, som sikkert kan fortelle hvordan virkelig hitling føles på kroppen.

6) Selvmål
Humorfigurer som er sin egen verste fiende er tidløs moro. Bare se på Donald Duck, Streken eller [sett inn navn på klovnete politiker i et parti du ikke støtter]. 

Og akkurat som det er moro når kommentarfeltkonger argumenterer mot at Karpe Diem fremstiller dem som rabiate rasister -  ved å argumentere i kommentarfeletne som en rabiat rasist, er det moro med humorfigurer som kaller NRK for Mikke Mus' klubbhus samtidig som de nekter å komme ut av rommet sitt før alle har sagt unnskyld.

Hvilken side av politikken som representerer disse størrelsene mest, får andre avgjøre (jeg gleder meg i hvert fall stort til å lese de kvantitative analysene av hvor mange prosent av vitsene i fredagens Nytt på Nytt som var venstrevridde. Kvantifisering av subjektive størrelser er også GØYGØYGØY!).

Personlig mener jeg vi finner igjen disse akk så menneskelige svakhetene hos alle, over hele det politiske spekteret, og at det er nettopp dét som gjør dem så morsomme å le av.

Det som uansett er sikkert, er at komikere kommer til å fortsette å gå for dem som flagger disse menneskelige fallgruvene mest skamløst.

Så hvis rikssynsere, politikere og meningsytrere — i alle farger og fasonger — ikke vil bli harselert med, foreslår jeg at de heller strammer opp argumentasjonen sin, og ikke gjør det så himla enkelt for oss, snarere enn å legge opp til smash på smash. 
Komikere har like dårlig viljestyrke som folk flest, får de servert en sjokoladekake på sølvfat går de ikke til kjøleskapet og henter brokkolien i stedet.

Men samtidig elsker jeg jo innerst inne at vi endelig har fått amerikanske tilstander i norsk offentlighet. Det har jo vært en kjempeutfordring for satirikere at ordskiftet her i landet altfor lenge har vært så himla fornuftig og gemyttlig.

Så takk, Asle, Janne, Jon, Elin og alle dere andre rikssynsere, for at dere viser dere fra deres mest feiltastisk menneskelige, nakent irrasjonelle side, og gjør jobben vår så innmari mye lettere. Det er som å få sjokoladekake hver dag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook