GLEMMER BARNA: Politikere må slutte å snakke om permisjon kun som et likestillingstiltak. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
GLEMMER BARNA: Politikere må slutte å snakke om permisjon kun som et likestillingstiltak. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer

Tusen Takk, Solveig Horne

Det er på tide at politikere slutter å snakke om fordeling av foreldrepermisjon kun som et likestillingstiltak, og heller begynner å tenke på barna.

Meninger

Etter at barne-og likestillingsminister Solveig Horne for noen uker siden la fram forslag til en mer fleksibel foreldrepermisjonsordning, hvor det blir lettere for mor og overta fars del, eller omvendt, har ikke reaksjonene latt vente på seg.

Flere mener at dette er et stort tilbakeskritt for likestillingen i Norge. Man tar det som en selvfølge at denne nye friheten for småbarnsfamiliene vil føre til at mor vil overta uker fra far, og ikke omvendt.

Ved å få mor tidligere tilbake til sin fulltidsjobb, mens far skal overta et lite, kanskje fullammet spedbarn på heltid, har politikere de siste ti-tolv år forsøkt å beskrive hvor fantastisk dette er for far-barn forholdet. Og for likestillingen

Barnefaglige advarsler er gjennom denne prosessen blitt lite vektlagt, det være seg fra utviklingspsykologer, tilknytningsforskere eller ammefaglige talspersoner. Det kan se ut til at først og fremst likestillings-eller kjønnsforskere er blitt lyttet til.

Derfor er det på tide at politikere slutter å snakke om fordeling av foreldrepermisjon kun som et likestillingstiltak, og heller begynner å lytte til fagfolk som kan gi råd ut ifra hvordan spedbarn er «skrudd sammen», ikke minst med tanke på tilknytning og stress.

Kan hende, ved å lytte til, og studere alle sidene ved saken, ville vi se at løsninger som ivaretar både de voksnes behov for likestilling, og det lille barnets behov for trygg tilknytning, er mulig å realisere. Kanskje man for eksempel kunne komme fram til at mor og far kunne ha en like stor del av permisjonstiden, ved å øke den til to år.

Dette er bare ett eksempel hvor man både sikrer amming, trygg tilknytning, utsetter barnehagestart (og unngår enda en stressfaktor i den kritiske perioden for hjerneutvikling) samtidig som man sikrer likestilling og far-barn relasjonen. Dette ville på sikt kunne finansieres ved innsparing på trygdebudsjettet, da en prioritering av trygghet og ro i barnets to første leveår høyst sannsynlig vil være noe av det mest lønnsomme vi som samfunn kan satse på.

Selvsagt må et slikt tiltak gjennomgå en minst like grundig utredning, som for eksempel var tilfelle før skolestart for seksåringer ble innført. (Men som dessverre ikke ble gjort før barnehagesatsningen for ettåringer.)

Takk til Solveig Horne for et godt forslag!