Tusen veier mot ett mål

Eventyr fylt av klisjeer og tilfeldigheter.

BOK: «Ja, slik må det være, en verden der ute fylt av dramatikk og underlige sammentreff,» kan jeg se for meg at tenåringsgutter satt og tenkte for tredve år siden, med en bok av Jules Verne i hendene.

Et kvart århundre senere er det «Lord of the Rings» i spillutgave, «World of Warcraft» eller «Conan Barbaren» som oppfyller behovene for sugende dramatikk og halsbrekkende eventyr.

Likevel er det noen som slåss for den litterære spenning. Vidarforlaget vil utgi Jules Verne på nytt, i komplette utgaver. Først ute er romanen «Mathias Sandorf» fra 1885.

Tap og hevn

Dataspill fører fjern fortid og uoverskuelig framtid sammen. Jules Verne var som oftest opptatt av framtida, og regnes som science-fiction-genrens far. I «Mathias Sandorf» er det imidlertid ikke teknologiens kommende vidundere som er temaet, men nasjonal frigjøringskamp, svik, reiser i Europa og Nord-Afrika, tap og hevn. Boka var Vernes hyllest til sin venn Alexander Dumas og ligger tett opptil hans roman «Greven av Monte Christo».

Mathias Sandorf er en magyarættet greve som med to venner forbereder Ungarns frigjøring fra Østerrike mot slutten av attensekstiårene. Tilfeldigvis, gjennom en sliten brevdue, får to omvandrende svindlere, Sarcany og Zirone, tilgang til konspirasjonen, og med hjelp av en korrupt bankier angir de konspiratørene til politiet. De blir fanget, satt i fengsel i påvente av henrettelse, men klarer å rømme. De to andre blir fanget, men Sandorf forsvinner i Middelhavet; for godt, virker det som. Til en skonnert dukker opp femten år senere i en by i det nåværende Kroatia. Boka er den del av serien Verne kalte for «ekstraordinære reiser i det kjente og ukjente».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Populær stil

Jules Verne var opp til de siste «ekstraordinære reiser»-bøkene enormt populær i Frankrike og Europa. Det eventyrlige, fremadskuende og optimistiske i Vernes bøker var nok virksomme ingredienser til berømmelsen, i tillegg til en skrivemåte som grenser til det populære. Også «Mathias Sandorf» bærer preg av den populære stilen, som er omstendelig inntil det belærende, og ikke utelater noen poenger til leserens egen slutningsevne. Verne har tatt et stilistisk valg, og gjennomfører det. Så kan man kanskje si at derfra og ut er det smak og behag som avgjør.

Eller ikke: En må uansett leve med konsekvensene, på flere plan.

I den eventyrlige romansjangeren er ofte personene typer og sjablonger. Slik også her: En person er mer et middel til å få handlingen til å gå opp, eller drive den videre, enn et genuint menneske. Sandorf er edel, modig, klok og utholdende, Sarcany og Zirone er på hvert sitt vis hensynsløse og uten samvittighet, to akrobater dukker opp, den ene liten og intelligent, den andre ekstraordinært stor, snill og et enkelt menneske.

Røverroman

Verne lar mye av romanen hvile på overraskende vendinger og ytre dramatikk, fremfor å skildre mer subtile relasjoner og utviklinger. Også de eksteriøre beskrivelsene får sin plass. «Mathias Sandorf» har færre tekniske utlegninger enn i tidligere bøker, men det manker ikke på detaljer i denne boken heller.

Problemet blir at jeg ikke klarer å lese romanen med et lett blikk, siden den ikke presenterer seg som en renspikket røverroman, men med mye alvor. Også den svart/hvite (god mot ondt, osv.) fremstillingen, som nok passer til folkeeventyr, men mindre i en realistisk eventyrroman som dette. Det er noe naivt med Vernes skrivemåte som virker utdatert og stivt.

I tillegg har vi de utrolige sammentreffene som stadig skjer, og som skal samle romanens utlagte elementer; både i intrige og personasje.

Det fantastiske skipet Ferrato er i ferd med å forlise i klippene mellom Malta og naboøya Gozo, men en ung fisker dukker opp av stormen, og redder Sandorf & co. Og hvem er det, andre enn sønnen til en fisker som var villig til å ofre sitt eget liv for å redde Mathias femten år tidligere. Slikt skjer gang på gang: Verden er stor, men hos Verne samles man på en femøring, og til rett tid.

De omstendelige beskrivelsene vitner om en tid hvor påpekningen av hver minste bjelke i byggverket skulle garantere for litterær troverdighet. Slik er det ikke lenger.

Visst er det spennende til tider, det skal Verne ha, og noen av overraskelsene sitter, men i det store og hele undrer jeg på hvilken plass denne boken har i en tid hvor de mange omveiene og den gammelmannsaktige fortellermåten virker museal.

Kanskje er dette en bok først og fremst for den tolerante kjenneren, som stadig befolker sitt indre gutterom.