Tusenårets konflikt

«President Bill Clinton har [...] erklært at av alle konflikter i framtida, er striden mellom India og Pakistan om Kashmir den aller farligste.»

India har aldri vært ett land, verken før eller etter britenes felttog til subkontinentet. Da britene beseiret India på slutten av 1600-tallet, bestod India av over 570 selvstendige delstater regjert av eneveldige rajaher og prinser. Britene konsoliderte sin makt over hele subkontinentet, men lot mange delstater ha indre selvstyre. Selvstyret fortsatte under Kronen. I 1947 forlot britene India og det ble opprettet to nye enheter på subkontinentet: India og Pakistan. Selv om India hadde eksistert i flere tusenår som religiøs enhet, var det første gang en politisk enhet ble opprettet. Men ennå i dag er India en konstitusjonell union av flere delstater. # Opprettelsen av disse to enhetene var basert på et enkelt prinsipp: De delstatene eller administrative provinsene hvor hinduer var i overveldende flertall, skulle slutte seg til India, og de som hadde muslimsk flertall, skulle bli en del av den nye enheten Pakistan.

Hovedsakelig gikk opprettelsen av de nye statene Pakistan og India greit, det samme gjelder tilslutningen fra delstatene, men særlig i tre delstater ble det problemer: i Haiderabad Dakkan, Junagarh og Kashmir. Disse var selvstendige stater styrt av prinser. I de to første delstatene var innbyggerne stort sett hinduer mens herskerne var muslimer. Det ble ytret ønske fra rajahenes side om å slutte seg til Pakistan. Dette ble effektivt avvist av India, og delstatene ble innlemmet i India. I Kashmir var situasjonen motsatt. Et overveldende flertall av innbyggerne var muslimer og herskeren var sikh. Han inngikk en avtale med India om å innlemme delstaten i India. Dette motsatte både kashmirene og pakistanerne seg. Motstanden fra kashmirene var så kraftig at India måtte sende tropper inn og okkupere mesteparten av delstaten, som ligger i en vakker dal og grenser mot Afghanistan, Kina og Pakistan.

Dette førte til at de to nyopprettede statene sto mot hverandre. Den første krigen mellom dem ble utkjempet og førte til en ødeleggende konflikt mellom to fattige nasjoner.

Men det var lyspunkter også: 2. november 1947 lovet den indiske statsministeren Nehru folkeavstemning i Kashmir. Innbyggerne skulle selv få bestemme hvorvidt de ønsket å slutte seg til India eller Pakistan. 21. april 1948 ble det fremmet en resolusjon i FN. Der ble kashmirenes rett til å bestemme over sin egen skjebne slått fast. Resolusjonen ble enstemmig vedtatt. Mindre enn fire måneder senere vedtok FN enda en resolusjon om det samme. Både India og Pakistan sluttet seg til den.

13 millioner kashmirer har i over 50 år ventet på den dagen de selv kan avgjøre sin skjebne, noe FN vedtok gjennom resolusjoner og India og Pakistan gav løfte om. I 50 år har India nektet å etterleve FNs resolusjoner og oppfylle sine egne løfter. Resultatet ble at kashmirene grep til masseprotest, og for ti år siden ble en væpnet kamp innledet. India har svart med å «okkupere» dalen med 600000 mann under våpen. Dalen er hermetisk lukket for journalister og diplomater.

I sin nyeste rapport fra februar 1999 fastslår Amnesty International at siden 1990 har mellom 700 og 800 mennesker forsvunnet etter å ha vært arrestert av politiet eller paramilitære.

USAs president Bill Clinton har skuet inn i det neste årtusen og erklært at av alle konflikter i framtida, er striden mellom India og Pakistan om Kashmir den aller farligste.

Begrunnelsen han har gitt er ikke «uamerikansk»: India og Pakistan har begge atomvåpen, og resten av verden føler seg på ingen måte sikker på at de ikke vil bruke dem.

Det er trist og sørgelig at når en sittende amerikansk president gir uttrykk for sin bekymring over forholdene mellom India og Pakistan, så er det «resten av verden» som utgjør bekymringsgrunnlaget, og ikke de 13 millioner kashmirere som har lidd de siste 50 år. Overraskende er det derimot ikke. USA har aldri vist oppriktig interesse for menneskelige lidelser noe sted i verden. Selv i de verste krisene har amerikanske interesser vært drivkraft for USAs åpne eller skjulte innblanding.

Menneskerettighetene er systematisk blitt brutt av de indiske troppene i dalen, og Clinton, som sine forgjengere, så gjennom fingrene med det under hele sin presidentperiode. Stadig blir situasjonen i delstaten gjort til et «indre anliggende» mellom India og Pakistan. I og for seg er ikke dette noe overraskende. Men spørsmålet er hvordan en kan forsvare massiv moralsk innblanding i Sør-Afrika, Balkan, Tyrkia, Tsjetsjenia, Øst-Timor osv., og en militær kjempeinnsats i det tidligere Jugoslavia, samtidig som man lar kashmirene lide i et jerngrep - og betegner situasjonen som indre anliggende?

Kosovo var formelt sett en del av Jugoslavia, og Milosevic hadde en «formell» legitimitet til å kunne «utøve» terror mot kosovoalbanerne. Men her fant USA og Europa det nødvendig å stoppe Milosevic, selv om det betød klare brudd på etablerte folkerettsprinsipper.

Situasjonen i Øst-Timor er nesten identisk med den i Kashmir. Begge områder var kolonier. Begge fikk uavhengighet og ble okkupert av store og sterke naboland. Begge har kjempet mot okkupasjonen fra dag én. Det blir derfor uforståelig for kashmirene at verdenssamfunnet finner det riktig å gjøre en innsats i Øst-Timor, mens Kashmir-konflikten stadig blir betegnet som et «indre anliggende» mellom Pakistan og India.

Pakistan og India har kjempet tre konvensjonelle kriger over dette «indre anliggende» i løpet av siste 53 årene. Svært mange indere, pakistanere og kashmirere har mistet livet. Livskvaliteten er lav og fattigdommen skyhøy i begge landene, som et indirekte resultat av konflikten. Svært mange lider under umenneskelige forhold i Kashmirdalen. Regionens stabilitet og sikkerhet har blitt truet en rekke ganger. Begge land besitter i dag kjernefysiske våpen. Stemningen i begge land er amper. Begge nasjoner har investert så mye stolthet og prestisje i konflikten at det ikke vil være noe problem å hente massiv støtte blant befolkning, dersom regjeringen i Pakistan eller India trapper opp de daglige grensekamper til en storkrig. Det er riktignok ganske nedlatende å beskrive beslutningstakere i begge land som så uansvarlige at de vil ty til kjernefysisk kamp. Men alternativet kan ikke avskrives helt. Det har skjedd før. Hvis et sivilisert land som USA kan bruke atombomber for å forsvare sine interesser, er det ikke utenkelig at andre også kan gjøre det.

Selv om det er forstemmende at ikke de grove daglige bruddene på menneskerettighetene i seg selv er nok til å rette søkelyset mot regionen, er det interessant at andre sider ved saken kan gjøre det. Kashmirene har bestemt seg for å kjempe mot den uretten som India og verden for øvrig har utøvd mot dem i 50 år. De har bestemt seg for å holde konflikten varm, selv om det koster dem liv.

Dette har resultert i at mange uskyldige også har mistet livet. Konflikten har gitt næring til uønskede terrorhandlinger fra enkelte grupperinger i dalen. Verdenssamfunnet tar klar avstand fra terrorisme og fordømmer den av all kraft, men det har vist seg at den mest effektive måten å få bukt med terrorisme i tilsvarende sammenhenger, er å ta tak i konfliktens kjerne, og få den ut av verden. Slik har vi sett i Midtøsten, Sør-Afrika, Øst-Timor og en rekke andre steder. Terrorismen må bekjempes på to fronter: med de legitime midler verdenssamfunnet har, samtidig som man prøver å løse selve konflikten så raskt som mulig.

Hvis vi ønsker at trusselen om en større konflikt mellom Pakistan og India, og de terroristiske aktivitetene fra enkelte kashmireres side skal opphøre, må verdenssamfunnet sette Kashmir på dagsordenen snarest. Det må finnes en løsning som 13 millioner kashmirere kan akseptere og slik FN har vedtatt.