Tusenårsmål - med hvilke midler?

TUSENÅRSERKLÆRINGEN

til kamp mot fattigdom ble vedtatt på FNs toppmøte i år 2000. Forpliktende samarbeid ble inngått mellom 189 land, hvor både stat, næringsliv og sivilsamfunn mobiliseres i felles innsats mot nød og død. Human Development Report 2003 sier det slik: «Verdens fattigdom skal halveres innen 2015 - ny pakt viser vei». Denne pakten mellom rike og fattige land består av åtte konkrete mål, Tusenårsmålene, hvor den bærende ideen er formulert i første punkt: «Utrydde ekstrem fattigdom og sult.»

Det er ikke første gang verdenssamfunnet påtar seg ansvar for å bekjempe fattigdommen - på papiret. Allerede i 1974 vedtok FAO (FNs landbruksorganisasjon) å få slutt på sulten i verden innen 10 år. Det skjedde som kjent ikke. Og at tidligere sendrektighet har gitt tragiske konsekvenser, vises i enkle tall: Hele 1,2 milliarder mennesker lever i ekstrem fattigdom. I 54 land er befolkningen fattigere i dag enn i 1990. I 34 land har forventet levealder gått ned. I 14 land øker antall barns som dør før de er fem år.

Tusenårsmålene er selvfølgelig viktige, men er de realistiske? Det er dessverre store muligheter for at de (som tidligere utspill) bare blir en velment teori, mens brutal praksis viser noe annet. Årsaken er først og fremst en velstandsutvikling på bokstavelig talt livsfarlig kollisjonskurs med miljøvern.

Helt fra den industrielle revolusjon har rike lands produksjon skapt klimagasser (og annen forurensning). Utslipp fra i går, i dag og i morgen vil prege vårt globale klima langt inn i framtiden - enkelte klimagasser har levetid opp mot 50.000 år.

FNs KLIMAPANEL

IPPC (Intergovernmental Panel of Climate Change) slår i flere av sine rapporter fast at fattige land vil rammes hardest av klimaendringer. «Våtere, villere og varmere vær» vil skape tørke og flom og dermed ødelegge infrastrukturen og hindre tilgang på mat og rent vann. Her har også befolkningen få eller ingen muligheter for å bygge demninger, forsterke bygninger og veier, eller flytte.

På klimakonferansen i Moskva (oktober 2003) la WHO og University of London fram en rapport, som beregner 160.000 dødsfall årlig som følge av klimaendringer. Det gjelder først og fremst de fattige i Afrika, Latin-Amerika og Sørøst-Asia. Her vil for eksempel høyere temperatur føre til underernæring og spredning av diare og malaria. Og det er barna som rammes hardest.

Utslipp av CO2 og andre klimagasser er kanskje vår største miljøtrussel. Som følge av dette ble som kjent Kyotoavtalen forhandlet fram i 1997. Avtalen skal gjelde fra 2008 til 2012, og innebærer retten til å kjøpe og selge utslippskvoter. Som kjent har både Russland og USA vært tilbakeholdende med å underskrive, og det er nettopp aksept fra disse storforurenserne som må til, hvis avtalen ha effekt. Men nå vil kanskje president Bush omsider vil ta til fornuft. En ny rapport utarbeidet av Pentagon kan nemlig fortelle at klimaendring er en mye større sikkerhetsrisiko for USA enn terrorisme. Rike områder i bl.a. Nord-Amerika kan bli invadert at fattige mennesker på flukt fra sine ødelagte land. Klimaet vil være den avgjørende faktor for økonomisk utvikling, heter det i rapporten.

KYOTOAVTALEN HAR

beskjedne og tidsbegrensede mål og vil uansett ikke gi vesentlig reduksjon av klimagasser. Og hva som skjer med klimapolitikken etter 2012 er fortsatt et åpnet spørsmål. Kjøp og salg av utslippskvoter er også svært tvetydig. Mange vil mene at det er kynisk å kjøpslå om retten til å forurense vårt felles livsmiljø.

Avtalen inneholder også en del paradokser: For det første: Hvis et stort antall land skal akseptere avtalen, må det stilles små krav til reduksjon av utslipp. Hvis det stilles store krav, vil få land slutte seg til. Og den totale effekten blir den samme. For det andre: Alle land vil komme bedre ut med en felles avtale, enn med ingen avtale i det hele tatt. Men alle land kan også komme bedre ut, hvis de selv bryter avtalen mens andre oppfyller den.

Med sine åpenbare svakheter er Kyotoavtalen tross alt den første i sitt slag, og den betyr derfor et viktig skritt på veien mot bedre forståelse og større innsats for å løse globale klimaproblemer.

Nå viser det seg at Norge - i likhet med mange andre land - har problemer med å oppfylle avtalen. I sin miljøstatus (juli 2003) la Statens Forurensningstilsyn fram beregninger som viser at Norge øker sine klimautslipp. I perioden 1990-2010 viser beregninger at Norges klimautslipp kan komme til å øke med hele 27%, mens Kyotoavtalen krever en økning på bare 1% i samme periode (Dagbladet 30.9.03)

På dette området som på flere andre avsløres en voksende avstand mellom økonomisk politikk og miljøpolitikk i Norge som i andre land. Cand. polit. Ingerid S. Straume sier det slik: «Sannheten er at dersom `global bærekraftig utvikling` virkelig ble et hovedmål for statlige prioriteringer, ville det forårsake store belastninger på det politiske system, og utfordre samfunnets økonomiske strukturer på fundamentalt vis. Miljøproblemene er verdensøkonomiens `løsunge` som banker på døren i stadig nye forkledninger.» (Samtiden nr. 2 2002)

TILBAKE TIL

Tusenårserklæringen: Tre av målene er formulert slik: Utrydde ekstrem fattigdom og sult. Redusere dødelighet blant barn under fem år med 2/3. Sikre en miljømessig bærekraftig utvikling. Alle målene, men særlig disse tre vil være nesten umulig å nå med en nåværende vekstpolitikk og utslipp av klimagasser. At fattige land rammes hardest av klimaforandringer bekreftes ikke bare av faglige fora, men også av dagens virkelighet. Dermed kan FNs Tusenårserklæring komme til å lide samme skjebne som FAOs utspill i 1974 - stor profilering og lite resultat. Det vil i såfall være en tragedie for de fattige, men også for FN, som dermed får sin integritet og troverdighet kraftig svekket.

Mangel på helhetstenkning og sammenheng i politikken skjer både på lokalt, nasjonalt og globalt nivå. For Norge som rik oljenasjon blir dette svært tydelig. Vi har en dyktig og engasjert miljøvernminister og utviklingsminister. Men de har lite å stille opp med når kapitalen styrer. Og kjøpefesten er jo de fleste med på.

TUSENÅRSMÅLENE ER

velmente forsøk på å skape større rettferdighet. Men hvis dette skal lykkes, må det samtidig skapes større kontakt mellom forskjellige politiske arenaer og mellom mål og midler - både innen det enkelte land og mellom de enkelte nasjoner.

FN har kåret Norge som verdens beste land å leve i. Som privilegert nasjon får vi dermed et særlig ansvar for vår handlinger i dag og i morgen. Men er vi villige til å ta dette ansvaret? Vi fører en aggresiv vekstpolitikk som gjør Norge rikere og samtidig er med på å ramme fattige land. Gode hensikter og velmente avtaler forandrer ikke på dette faktum. Det gjør bare en fundamental omlegging av politikken hvor økologiske omkostningene teller med i totalregnskapet.