Tusenårsmålene: Sjansen glipper

Med pomp og prakt signerte verdens ledere tusenårserklæringen i år 2000, og markerte dermed vår generasjons sjanse til å realisere en eldgammel drøm: slutten på verdens fattigdom. Tusenårsmålene er mer enn tørre bistandsmålsettinger, de utgjør et historisk løfte fra verdens regjeringer om å utrydde fattigdom og nød i vår tid.

I disse dager skulle vi være halvveis til å innfri dette løftet. FNs tusenårsrapport viser at vi er langt fra målet. Nok en gang svikter verden de fattigste. Unnskyldningene har vi hørt før: trange budsjetter, uforutsette omstendigheter, «bistand virker ikke». Men hvis løftene brytes på ny, er det bare en eneste grunn til det: manglende vilje.

Det er for de fleste av oss uforståelig at viljen ikke er der, når målet er så viktig. Likevel ser vi at bistandsbudsjettene krymper, at bistand styres etter nasjonale hensyn heller enn mot fattigdomsbekjempelse, og at mannlige beslutningstakere svekker kvinners rettigheter i kampen mot nød. Hvem i all verden kan være mot tusenårsmålene? Svaret er dessverre at det er flere enn man tror, og listen teller noen av de sterkeste kreftene i vår tid.

Tusenårsmål 1, «Utrydde ekstrem fattigdom», er kanskje det viktigste målet, og FNs rapport viser at det kan nås. Siden 2000 har 270 millioner mennesker blitt løftet ut av fattigdom. De fleste av disse i Asia, der den økonomiske veksten i Kina og India har vært sentral. Men de aller fattigste landene har ikke fått det særlig mye bedre, og over 40 prosent av befolkningen i Afrika lever fortsatt i daglig nød og ekstrem fattigdom.

I tillegg har ulikhetene mellom fattig og rik i mange land blitt større. Fattige får det ikke bedre av at de rike blir rikere, selv om statistikken viser en gjennomsnittlig global bedring. Man har det ikke gjennomsnittlig bra hvis man har det ene beinet i fryseren og det andre i stekeovnen.

På lang sikt er det bare økonomisk vekst og effektiv bistand som kan løfte de fattigste landene ut av fattigdom. Hvis vi fester blikket på virkeligheten bak de fagre løftene, får vi snart innsikt i hvorfor løftene brytes.

På tross av tusenårsmålene minket verdens bistandsbudsjetter med 5.1 prosent i realverdi i fjor. Bare fem land i verden gir 0.7 prosent av BNP, selv om dette ble satt som mål av FN allerede i 1970. Norge er et av disse landene, men selv vår oljeøkonomi er liten på verdensbasis. Det er de største landene som kan gi bistand som virkelig monner. Men verdens mektigste land er også de gjerrigste – USA gir for eksempel bare 0.17 prosent i bistand, mens Japan gir 0.25 prosent og Tyskland kun 0.36 prosent (OECD). Selv disse tallene er ofte falskt høye og basert på «suspekt» bokføring av gjeldslettelser og gjenoppbygging i Irak som bistandspenger.

Vi ser igjen og igjen at de som har makt i verden ikke viser vilje til å bekjempe fattigdom. I stedet nøyer de seg med å love og lyve. Sist ut var G8-landene, som lovte ved Gleneagles i 2005 å doble bistand til Afrika. I virkeligheten «økte» bistanden til Afrika bare med fattigslige 2 prosent i fjor.

I tillegg blir bistand ofte gitt på grunn av politisk strategi snarere enn menneskelige behov. Sikkerhetspolitikk, kampen mot terror, olje, energi og økonomiske investeringer bestemmer i stor grad hvilke land som vinner bistandspenger. Land som Irak, Afghanistan, Nigeria, og til og med Kina, får mest penger. Bare en brøkdel av global bistand når de fattigste landene og de fattigste menneskene.

Norsk bistand er også politisert på denne måten. Hvis man ser på regjeringens geografiske satsing, er det tydelig at fattigdomsbekjempelse er et langt mindre viktig kriterium enn regjeringen selv hevder. Politisk viktige land som Palestina og Afghanistan får henholdsvis 650 og 450 millioner. Langt fattigere Mali mottar bare 45 millioner, og verdens fattigste land, Niger, er ikke engang et norsk samarbeidsland, og får enda mindre.

Mellomstatlig bistand kommer også med vilkår av mange slag. Verdensbanken, IMF og mange land krever økonomiske og politiske endringer som ofte fører til nedskjæringer i tjenesteyting fra mottakerland. I tillegg ser vi en urovekkende trend for politiske eller religiøse betingelser. USA bruker kampen mot hiv for å fremme kristen avholdenhet på bekostning av kondombruk. Resultatet er at hiv ikke bekjempes effektivt, og mange liv går tapt unødig.

Fattigdom har i stor grad en kvinnes ansikt. Statistikken er skremmende, og viser at fattigdommen ikke kan bekjempes uten et sterkt kjønnsperspektiv. 70 prosent av verdens absolutt fattigste er kvinner; nesten to tredjedeler av de uten skolegang er kvinner; 70 prosent av verdens ubetalte arbeid utføres av kvinner, men bare 10 prosent av inntektene tilfaller dem; kvinner er i større grad utsatt for diskriminering, undertrykkelse, vold, menneskehandel, tvangsarbeid og kjønnslemlestelse, for å nevne noe.

CAREs erfaring er at målsettinger om utvikling og fattigdomsreduksjon kun kan oppnås gjennom et sterkere fokus på kvinner og likeverdsspørsmål. Kvinnerettet bistand er ideologisk riktig og et mål i seg selv, siden kvinners rettigheter oftere blir brutt. I tillegg er kvinnerettet bistand en måte å skape sterke resultater i felt, fordi vi vet at kvinner ofte er bærebjelken i samfunnene vi arbeider i. Likeverd mellom kjønnene og styrking av kvinners posisjon er derfor viktige elementer for å bekjempe fattigdom.

På tross av dette tar ikke tusenårsmålene et oppgjør med de strukturelle årsakene til kvinners fattigdom. Kvinneperspektivet i målene om reproduktiv helse, barnedødelighet og hiv er for svakt, og tar ikke hensyn til diskriminering, politisk medbestemmelse eller vold mot kvinner. Disse målene er heller ikke i nærheten av å bli møtt. Dette er en svakhet som antyder at selv tusenårsmålene ble skrevet på en måte som opprettholder diskriminering av kvinner. Den ble nok skrevet av menn – bare 17 prosent av verdens politiske ledere er kvinner.

Tusenårsmålene må bli mer enn gode nyttårsønsker. Verdens regjeringer må ansvarliggjøres på sine intensjoner og sine løfter, og særlig sivilsamfunnet må ta rollen som pådriver og vaktbikkje. Vi må jobbe sammen for å holde våre regjeringer ansvarlige, og øke vår felles påvirkningskraft ovenfor maktfora som G8 og WTO. Samtidig må FN jobbe fram et sterkere system for å overholde forpliktelsene fra de enkelte land, med tidsfrister og indikatorer.

Tusenårsmålene må kvinnerettes. CAREs erfaring med kvinnerettet bistand viser at tusenårsmålene som helhet bare kan innfris dersom kvinners rettigheter realiseres. FN må utvikle målbare standarder som klart framhever kjønnsperspektivet i alle 8 målene, samt indikatorer for kvinners medbestemmelse, vold mot kvinner og diskriminering. Dette vil skape større forståelse for kvinners behov og særskilte posisjon, og vil føre til mer effektiv fattigdomsbekjempelse for både menn og kvinner.

Bistand må fattigdomsorienteres. Norge må ikke ta bistandspenger fra de fattigste landene for å oppnå sterkere innflytelse i strategisk viktige land. Hvis bistand ikke orienteres mot fattigdom blir tusenårsmålene aldri nådd, men dette er altfor ofte realiteten bak globale bistandsprioriteter.

Kritikken mot tusenårsmålene er ofte at de er for ambisiøse. Vår kritikk er tvert imot at verdens regjeringer ikke har vært ambisiøse nok til å innfri dem. Fattigdom i vår tid er skapt av menneskers handling, eller deres mangel på handling. Målene kan nås, men finnes viljen?

Hvis man ser på regjeringens geografiske satsing, er det tydelig at fattigdomsbekjempelse er et langt mindre viktig kriterium enn regjeringen selv hevder.