Tv-intervjuet med Kari Simonsen

Kari Simonsen har det med å le når det passer minst. Hun fikk latterkrampe på scenen med Per Aabel. Hun flirte seg gjennom sin egen vielse. Hun lo så mye da hun så et dypt alvorlig teaterstykke i London, at hun måtte forlate salen. Men når hun sjekker inn på «Hotel Cæsar», er det ingen spøk.

- JEG ER LEI SNOBBERIET rundt såpeserier, som om det skulle være mindre fint. Det er en del av vår profesjon å gjøre slike stunt også, sier skuespillerveteranen Kari Simonsen, som regner med at hun må finne seg i litt godmodig mobbing fra finkulturelle kolleger.

Selv sjonglerer hun lykkelig mellom prøver på Nationaltheatret, musikalrolle i «Cabaret» på Oslo Nye Teater, filmrolle i den første norske dogmefilmen, «Når nettene blir lange», og «Cæsar»-innspilling i Nydalen.

- Såpe er såpe, selvfølgelig. Vi snakker ikke om de store psykologiske dybder. Men nå har jeg prøvd det meste innen skuespillerfaget, drama og farser og revyer, og en såpeserie har jeg ikke vært med på før. Så hvorfor ikke? Dessuten holder det hodet i orden. Jeg har gjort «Cæsar»-innspillingene parallelt med teaterjobbene, om morgenen før teaterprøvene, så jeg må skjerpe meg. Jeg stiller på settet ti over sju.

KARI SIMONSEN snek seg inn på «Hotel Cæsar» i forrige uke bak store solbriller. Væpnet med Libero-bleier snappet hun lille Goggen mens Ninni lå i koma. Den desperate dama viser seg å være Ninnis og Sveins mor.

- Gjertrud Krogstad er en enkel person med en broket fortid. Glad i å ta seg en pinne. Hun har ikke vært verdens beste mor, men hun er glad i sønnen sin. Det fine med rollen er at jeg kan gå inn og ut av serien. Hvis innspillingene kolliderer med teatret, skriver de meg ut en stund.

- Hvorfor vil du ikke bli kalt «såpestjerne»?

- Nei, slike titler er tåpelige. Jeg mener, «humordronninger» og «humorgrevinner» og alle slags «stjerner». Jeg gjør jobben min som skuespiller, det er alt. Her i landet er det umulig å ta av og bli «stjerne». En dag har du suksess, neste dag er du tilbake i rekkene som tredje borgerkone.

- Hva synes teatersjefen om at du har begynt i «Hotel Cæsar»?

- Jeg har ikke spurt ham. Det må man få lov til å gjøre som man vil med.

Ingen kan beskylde Kari Simonsen for å ha primadonnanykker. Venner og kolleger forteller at hun er en hardt arbeidende kvinne som aldri stikker seg fram og tigger teatersjefen om roller. Dama eier ikke albuer. Hun venter trofast til rollelista henger på veggen. Den allsidige skuespilleren har vært fast ansatt på Nationaltheatret i årevis.

- Uff, jeg er ikke flink til det med albuer. Der er jeg er litt overtroisk. Det ville vært grusomt hvis jeg hadde albuet meg fram, mast meg til en rolle og siden ikke fått den til. Da er det bedre å ta det du får.

- Feighet eller falsk beskjedenhet?

- Noe slikt.

- HVA MENER DU om høstens teaterdebatt der Hans Rossiné og flere andre går inn for å legge ned ensemblene og sparke alle fast ansatte skuespillere?

- Jeg er tilhenger av de faste ensemblene, men kunstnerisk virksomhet av høy kvalitet over tid burde være kriteriet for ansettelse. Jeg kan ikke se at usikkerhet rundt ansettelsessituasjonen skulle medvirke til et mer kreativt teater. Jeg gjør i alle fall en dårlig jobb når jeg er usikker. Og det er jo faktisk flinke folk som er ansatt på teatrene.

Nå prøver jeg på et stykke med en smørbrødliste av gode navn som alle spiller små roller. Det hadde aldri gått uten et fast ensemble.

KINOPUBLIKUM KAN i høst se Kari Simonsen som moren i Mona Hoels dogmefilm «Når nettene blir lange». De fleste kritikerne roser den usminkede framstillingen av en familiejul på hytta.

- Søsteren min pleier alltid å si at jeg ikke må gå rundt som en baglady. Det gir jeg blanke i. Men i den filmen ser jeg virkelig ikke ut. Vi fikk ikke bruke sminke eller lyssetting. Det blir bare verre og verre å se seg selv på et kinolerret. Tyngdekraften, vet du.

- Hva jobber du helst med, teater, tv eller film?

- Det er mindre skummelt med tv og film, der du har flere tagninger. Når jeg har en teaterforestilling om kvelden, er jeg nervøs hele dagen. Du kan ikke bare gå inn på scenen og lire av deg noen replikker. Det er et stort ansvar å stå foran publikum. Det er ganske rart at jeg er så fascinert av teatret. For egentlig er jeg ganske sjenert.

Kari Simonsen tv-debuterte allerede i 1959, i prøvesendingenes tid. Da ble svart-hvitt-bildene sendt rett ut på lufta fra Marienlyst til det norske folk. Problemet var bare at folket ikke hadde fjernsyn.

- Halve Simonsen-slekta sto med fjesene klistra til vinduet på Røa Elektriske. De var så stolte av meg. Selv fikk jeg jo aldri sett direktesendingene.

DET GÅR OFTE EN FAEN i Kari Simonsen. Hun har sansen for den unge og rå humoren. 63-åringen er på høyde med Harald Eia, Bård Tufte Johansen og standupgutta når det gjelder å lure journalister trill rundt.

- Hadde jeg vært 40 år yngre, kunne jeg lekt med de gutta der. I enqujter juger jeg jevnlig. Du kan jo finne på akkurat hva du vil, når du får spørsmål om «din beste julepresang» og «ditt første kyss».

NOEN MENER at Kari Simonsen selv går lett på limpinnen. Hun kan være åpen inntil det naive.

- Hvorfor lot du deg en gang «operere» av en kvakksalver fra Filippinene som ikke brukte kniver, men som dro gørr ut av magen din med bare hendene?

- Fordi jeg er kjempenysgjerrig! Selv om jeg egentlig ikke tror på slike alternative greier, må jeg prøve. Men der dreit jeg meg virkelig ut. Dyrt ble det også. Det er få ting jeg har ledd så mye av etterpå. Det var jo bare kyllinglever den tryllekunstneren dro ut av magen min. Tenk å være så dum!

SOM SKUESPILLER står Kari Simonsen med ett bein i humoren og ett bein i tragedien. Der liker hun seg best.

- Ikke noe er bare trist eller bare morsomt. Thalias maske er delt i to. Og personlig er jeg så barnslig. Jeg ler og flirer og tuller og tøyser. Men mine nærmeste vil nok si at jeg er flink til å være deppa også. Jeg føler meg som en 17-åring. Jeg håper jeg aldri blir satt, da vil jeg heller dø.

Programleder: Fredrik Skavlan er den eneste jeg ser på for tida. Han er flink.Litteratur: Min mann Peder W. Cappelens «Alene med vidda». Jeg leser mye, og er lei meg når jeg ikke har en bok. For tida er jeg hekta på krim, orker ikke å gå dypt ned i ting når jeg jobber mye. Da må jeg ha ren underholdning. Men kiosklitteratur leser jeg ikke.Musikk: Jazzradioen står alltid på. Yndlingsvokalisten er Monica Zetterlund. Jeg hører også på klassisk, men overhodet ikke pop, rock, tekno og hva faen det heter.Film: «Mitt liv som hund» er kanskje ikke det beste filmverket jeg har sett, men det er noe med «man måste jämföra»-filosofien til livet som er så fin. Den siste filmen jeg så som gjorde inntrykk, var svenske «Sanger fra andre etasje». Jeg elsker å gå alene på formiddagskino.Mat og drikke: Hummer som jeg koker selv med masse dill i vannet. Enten lunken rett fra gryta, eller en som man har gjemt bort i kjøleskapet og glefser i seg klokka fem om morningen. Tørr hvitvin er favorittdrikke. Ellers liker jeg gammaldags, norsk mat som fårikål, kjøttkaker og salt kjøtt.Beste tv-minne: Arbeidet med Sverre Udnæs i «Tre søstre» av Tsjekhov i tv-teatret.Verste tv-minne: Da jeg i en revy måtte synge en sang om min kjærlighet til en levende and - som viste seg å være mannevond. Jeg er pysete med dyr, og måtte holde på anda mens jeg sang. Kjempeskummelt.Tv-aktuell: Som Gjertrud Krogstad, moren til Ninni og Svein i «Hotel Cæsar» på TV2.