TV på sitt aller beste

Glitrende fortalt, med stor grad av autentisitet, om TV-mannens kamp mot kommunistjegeren.

FILM: George Clooney begynte å tråkke i TV-studioer allerede som femåring. Faren var nyhetsanker i Cincinatti. At han har det i blodet er åpenbart; «Good Night, and Good Luck» er en rå kjærlighetserklæring til TV-journalistikken.Ikke dagens utgave, riktignok. Regissør George Clooney slår to fluer i en smekk med filmen om journalistlegenden Ed Murrows duell med kommunistjegeren Joseph McCarthy. Han tar et ideologisk oppgjør med våre dagers bedøvende, underholdningsorienterte og ratingfikserte TV-nyheter. Og han viser hvorledes folk kan manipuleres med frykt til et kollektivt massehysteri. Bytt ut skremselsordet «kommunist» med «terrorist» og se parallellene til i dag. Filmen er skutt i svart-hvitt og innslagene med senator McCarthy er autentiske dokumentarklipp. Det gir naturligvis hele filmen et dokumentarisk preg, men Clooney har også valgt en fortellerstil og skapt en atmosfære som oser av New York og 1950-tall: Jazzen, barene, drinkene og de evige sigarettene.

Stram historie

«Good Night, and Good Luck» har et visuelt uttrykk som er så gjennomført, korthogd og tett at den framstår som en stilistisk perle.Det er også en stram historie den forteller, helt uten omskrivning og forsøk på emosjonelt frieri. Programleder Ed Murrow (David Strathairn), producer Fred Friendly (George Clooney) og staben i CBS\' nyhetsmagasin «See It Now» bestemmer seg for å etterprøve McCarthys metoder i heksejakten på potensielle kommunister. Dette skjer i 1953- 54, mens mccarthyismen er på sitt mest intense. Uskyldige mennesker drives til selvmord og opposisjonen til taushet med ryktespredning og hemmelige anklager. Ed Murrow risikerte mer enn jobben da han sto fram i TV-ruta som en stedig vaktbikkje mot den fryktede giftsprederen. Han gjorde det med en tilkjempet ro som aldri avslørte den usikkerheten og frykten som hadde spredd seg langt inn i de liberale redaksjonene. David Strathairn skal ha studert TV-opptakene fra den virkelige Murrow, og han framstiller ham som en studie i kontrollerte nerver og overbevisende retorikk. Hans Murrow er en mann man definitivt ville kjøpt en bruktbil av.

Pestbombe

Å la McCarthy «spille seg selv» -   altså dokumentarisk, ikke tolket av en skuespiller -   er også et velvalgt grep. Murrow lot senatoren opptre og snakke mest mulig selv i programmet, framfor å intervjue eller omtale ham. Slik avslørte han seg selv overfor seerne. Bruken av den autentiske McCarthy i Clooneys film har bortimot samme effekt. Her eksponeres han som demagogisk pestbombe, helt uten fantasifull hjelp fra en skuespiller.Ellers er filmen konsentrert om TV-studioet og de tilliggende redaksjonslokalenes røykfylte stress, med et par avstikkere til en nattlig bar. Det er mye menneskelig drama som utspilles på disse få kvadratmeterne, og George Clooney formidler det med nerve og intensitet uten å miste den politiske tyngden i historien.