Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

TV-paradoksenes medium

For førti år siden i dag ble fjernsynet offisielt åpnet i Norge. Av kong Olav, statsministerGerhardsen og alle de andre. Hva trodde de ville komme? I tilbakeblikk står paradoksene i kø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da statsminister Einar Gerhardsen åpnet fjernsynet den 20. august 1960, holdt han en tale som kan synes eiendommelig i dag. Et hovedbudskap var nemlig at vi må «våge» å ta det nye mediet i bruk. Ja, talen lød først og fremst som en oppfordring til nordmennene om å tørre å gi seg hen til fjernsynet, ta opp de muligheter mediet ga. «Det er ingen grunn til å være redd fjernsynet,» forsikret Gerhardsen, inntrengende som bare han kunne si det.

FAKTISK VAR DET et vågestykke å introdusere TV i Norge. Hva ville kunne skje med landet vårt, når man slapp disse kreftene løs? Motforestillingene var mange. Gerhardsen og de andre som gikk i bresjen, visste det. Men de hadde samtidig helt klare oppfatninger av hvilke fordeler det nye mediet brakte med seg, fordeler som helt overskygget ulempene.

Den første var at det fjernsynet som nå ble åpnet, skulle være et fullverdig norsk medium, «godt, norsk fjernsyn» fylt med gode, norske programmer - og i alle fall ingen kopi av amerikansk TV.

Dernest skulle fjernsynet virke til å aktivisere folk, gjøre dem ivrigere til å delta i samfunnet. Rett nok kunne man vente en kort periode etter innføringen hvor folk av nysgjerrighet ville «se alt». Men den ville fort gi seg. Snart ville seerne bruke sin TV med plan, og velge programmene med omhu.

ENDELIG SKULLE FJERNSYNET først og fremst virke til folkeopplysningens fremme, tenne kunnskapens lys over landet. Fjernsynet, forsikret kringkastingssjefen, var «det finaste instrumentet i opplysningen si teneste» som hittil var oppfunnet, det var derfor vi måtte ta det i bruk i Norge også. «Må fjernsynet bidra til å gjøre livet rikere for det norske folk!» lød kong Olavs ønske på åpningsdagen.

Hvordan står så disse forutsetningene i dag? Det «norske» fjernsynet skal man vel lete lenge etter. Det finnes knapt spor av noe spesifikt norsk i noe av det som sendes nå. I dag, på jubileumsdagen, averterer de fem norske kanalene til sammen tolv såpeoperaer pluss fem filmer, de aller fleste amerikanske. Tyngdepunktet i fjernsynets programtilbud, like fullt som i dets stil og form, ligger selvfølgelig i USA. De kulturimpulser som strømmer gjennom dette mediet utsetter oss for en amerikanisering så enorm at fjernsynets fedre i 1950- og 60-årene helt sikkert ville ha foretrukket å droppe hele innføringen, om de hadde visst hvordan det ble. På dette punkt har mediet helt enkelt virket mot sin hensikt. Og hva med aktiviseringen?

AKK, DET GIKK IKKE slik som kringkastingssjef Fostervoll hadde lovet, at fjernsynet ville bli et sentralt hjelpemiddel for lagsarbeid og studiegrupper landet rundt, og på denne måten løfte folkeopplysningen til nye høyder. Ordet «aktivisering» gikk snart ut av TV-medarbeidernes repertoar, til fordel for idealet om «engasjement» - engasjement til å se mer, stadig mer. Og politiske reportere vet i dag at det er nytteløst å formane folk om å gå å stemme ved valg - valgdeltakelsen synker i de fleste land, etter hvert som den politiske underholdningen på skjermen øker. For i dag er det internasjonalt anerkjent som en selvfølge at fjernsynet er et medium for avkopling, ikke for tilkopling. Derfor ble det ikke produsentene av studiehefter og opplysningsmateriell som møtte størst etterspørsel i Norge etter 1960. Det ble fastfood-industrien. Maarud Gaards potetgull og Polly Snacks AB fikk helt nye markeder å fylle: mørkets marked, bebodd av de to millioner nordmenn som hver kveld slukket lyset for å hengi seg time etter time av passiv TV-seeing. Potetgullindustrien, deretter pizzafabrikkene med Stabburet-Orklas Grandiosa i spissen - folkets favoritt, grei å spise i mørket - fikk eventyrlige vekstmuligheter. Dette kan ses på folks magemål, nå etter førti år av fjernsynskosthold. Hva som hadde skjedd med den norske folkehelsa om ikke den amerikanske jogge- og fitnessbølgen samtidig ble brakt hit via fjernsynets såpeoperaer og spillefilmer, er ikke godt å si. Enn folkeopplysningen?

MEDIET VISTE SEG SNART å være først og fremst et underholdningsmedium. Det var her det trakk publikum, noe Marienlyst oppdaget da ledelsen overvant betenkelighetene ved det amerikanske quiz-konseptet og innførte «Kvitt eller dobbelt» i 1961. Underholdningen kunne selvsagt være verdifull. Bevares, det var flust både med ballettprogram og moderne dramatikk, nobelprisintervjuer og mer til, i 1960-årene.

Men så var det som om ambisjonene dalte. Ingen avdeling i NRK driver lenger med «opplysning». Verken TV2 eller P4 har krav om «folkeopplysning» skrevet inn i konsesjonen. Ordet vekker nærmest forlegenhet i fjernsynskretser. Opplysning er, for å si det enkelt, ikke hva det dreier seg om i dette mediet. Skjønt i 1960 var det nettopp kronargumentet. Var dette blitt forstått den gang, hadde vi antakelig ikke fått noe fjernsyn i Norge - å dømme etter aktørenes tro og tanker.

HVORFOR MENTE MAN at TV ville bli et så sterkt opplysningsmedium? Det enkleste svaret er å vise til NRK. NRK drev jo fra før radioen, en god og solid opplysningsradio med masser av foredrag og symfonisk musikk. Man så for seg TV som en utvidelse her, et supplement til det allerede kjente. Men enda et paradoks dukket opp. Knapt var fjernsynet innført, før radioen fant at den måtte fornye seg. Programdirektør Torolf Elster gjennomførte i perioden 1965- 1970 en nærmest fullstendig omlegging - i populariserende og underholdende retning. En ny bok av Gunnar Gran, «Men radioen var ikke død», forteller historien innenfra og viser hvor dypt skiftet gikk.

Det var altså ikke bare fjernsynet som sviktet opplysningsprosjektet. Kanskje ble det simpelthen for mye opplysning i landet totalt, i og med de nye skolereformene som ga 12 års skole til alle, pluss-pluss. Vi ble en nasjon av skoletrøtte, samtidig som kravene til yrkesopplæring og videreutdanning steg på alle arbeidsplasser. At både radio og fjernsyn valgte underholdningslinjen, var i denne situasjon ikke rart. Heller ikke at de nettopp derfor la seg på avkoplingen. Og at det igjen måtte føre til nettopp den amerikaniseringen som 1950-tallets kulturpolitikere fryktet, er også naturlig.

Kanskje har vi oss selv å takke for all den amerikanske såpen som strømmer mot oss i kveld?