TV-reklame i monopolets favn

Konkurransetilsynet fattet 20. oktober vedtak i anledning av at TV2 har kjøpt 49,33 prosent av aksjene i TVNorge og inngått avtale som gir TV2 redaktørretten i TVNorge. TV2 og TVNorge gis dispensasjon fra forbudet mot markedsdeling i konkurranselovens § 3- 3.

Dette er møtt med undring og trussel om boikott fra annonsørene for å sette søkelyset på situasjonen. TV2 har et privat monopol på å nå borgerne på den mest økonomiske måten (etersendinger). Med 70 prosent markedsandel gir avtalen TV2 kontroll over den viktigste konkurrenten, samlet 85 prosent av markedet.

Utdelingen av det private tv-monopolet var en feil. Ingen privilegert klasse eller aktør bør få så gode betingelser under beskyttelse av makthaverne. En slik aktør bør byttes ut ved neste lisensutdeling, og det kan åpnes for flere som får de samme betingelser. Både hensynet til ytringsfriheten og konkurransen vil felle monopolet når lisensperioden på 10 år utløper, hvorav mindre enn halvdelen gjenstår. I mellomtiden ønskes beslutninger som kan gi litt mindre monopol, ikke enda større makt til den ene.

Tilsynet mener at avtalen mellom TV2 og TVNorge er i strid med loven. Den innebærer at TV2 har full kontroll med programvirksomheten i TVNorge. Den reelle redaktøren av TVNorge er således TV2. For å kunne gjennomføre den lovstridige avtalen trengtes en dispensasjon fra tilsynet.

Dispensasjon er gitt fordi TV2 har forpliktet seg til å øke seeroppslutningen i TVNorge. På dette sentrale punkt hemmeligholder tilsynet avtalens innhold, enda dette er det eneste avgjørende for dispensasjonen.

Når det ikke vises åpenhet, fører dette til avstand mellom borgerne og maktens korridorer. Nå er det nok sikkert at den såkalte forpliktelsen til TV2 er ganske beskjeden. Ingen er i tvil om at TV2 er innrettet slik at egen seeroppslutning er svært meget viktigere enn den i TVNorge.

Som et anslag vil en tro at om seeroppslutningen i TVNorge ble noe særlig mer enn en drøy tredjedel av den i TV2, ville varselklokkene gå hos TV2. Tiltak ville blitt iverksatt for å bremse utviklingen. I dette ligger den sentrale feil som tilsynet har gjort i sin avgrensning av problemstillingen.

Årsaken er at når TVNorges seeroppslutning holdes på et så beskjedent nivå i forhold til TV2, vil TV2 fortsatt være uten konkurranse. I dette perspektiv blir det uinteressant om TVNorge øker sin seeroppslutning med noen skarve prosentenheter.

Gjennom et tidligere tilkjempet samarbeidet med lokal-tv er TVNorge den eneste som kan nå et stort nok publikum til å kunne nærme seg TV2. Det som kunne ha blitt en konkurrent for TV2 er dermed behendig plassert på sidelinjen.

Det er en forutsetning for å kunne konkurrere med TV2 at det er mulig å nå like mange som TV2. Gjennom monopol på å nå ut til alle i Norge har man en enorm markedsmessig fordel i reklamemarkedet.

Dessuten har man en enorm økonomisk fordel av at programmene blir billigere i innkjøp per seer. Tv-programmer koster det samme uavhengig av hvor mange som kan se kanalen. For monopolisten blir det dobbelt så mange å fordele kostnadene på som for konkurrentene. Resultatet er da også at TV2 dominerer og har stort overskudd, mens alle andre går med tap.

Nå er det ikke sikkert at TVNorge, om det var uavhengig av TV2; ville ha kunnet by på mer reell konkuranse. Heller er det klart at den amerikanske eieren ikke ville ha maktet dette. Den har vist en utilstrekkelighet uten sidestykke i norsk tv-historie. Avtalen viser at eieren har innsett dette og gitt opp. Det savner også sidestykke i norsk mediehistorie at man selger ut herredømmet og den livsviktige redaktørrollen til andre enn bedriften selv. For en døende eier var det viktigst å redde livet.

Poenget er imidlertid at det var lagt til rette for mer konkurranse. Dette burde fått utviklet seg.

Når den amerikanske eieren ikke fikk det til i Norge, kunne den ha blitt tvunget til å selge majoriteten til andre aktører. Disse kunne hatt ambisjoner om å gjøre TV2 rangen stridig, og således etablert et helt annet programtilbud og en helt annen seeroppslutning enn det avtalen mellom TV2 og TVNorge vil gi.

Tilsynet har påpekt at TV2 skal yte økonomisk kompensasjon om ikke en bestemt seeroppslutning nås. Også dette nivå er hemmeligholdt. Igjen kan en gå ut fra at dette er på et behagelig lavt nivå for TV2. La oss anta at det dreier seg om 50 millioner kroner i året. For å sikre TV2s markedsmakt og monopolstilling er dette småpenger. For TV2 kunne alternativet ha vært en sterk konkurrent som ville ta en markedsandel stor nok til å spise for eksempel halvparten av TV2s fortjeneste. Det ville ha vært en god fortjeneste igjen, men monopolistens glansdager ville ha vært over. For TV2 dreier det seg således om en forsikringspremie, om man skulle behøve å betale noen kompensasjon.

I et slikt perspektiv blir forpliktelsen om begrenset økt seeroppslutning nærmest et spill for galleriet.

I det hele tatt er den økte seeroppslutning nærmest en selvfølgelighet. Selv uten at TV2 løfter en finger, vil sannsynligvis en stor del av forpliktelsen være oppfylt. Dette skyldes at TVNorge øker sin distribusjon gjennom lokal-tv. Med uforandret konkurransekraft øker allikevel seeroppslutningen.

Ellers har tilsynet gjort en rimelig innsats. Tilsynet har skåret gjennom noen argumenter fra TV2 som typisk tilhører en monopolist.

Ved beregning av markedsandeler ønsket TV2 at tilsynet skulle legge hele reklamemarkedet til grunn. Dette skulle vise at TV2 bare har en liten del av markedet, og således ikke var noen monopolist. Her konkluderte tilsynet at tv-reklame er et eget relevant marked.

Man burde til og med utvide det relevante markedet til utover Norges grenser, mente TV2. Tilsynet kunne ikke ta dette til følge.

TV2 ønsket å vurdere markedet i perspektiv, og la vekt på at vi står overfor en digital revolusjon med et vell av nye tv-kanaler. Det skremmes med ny konkurranse.

Behendig glemmes at distribusjon til et fulltallig publikum er første bud. Det kan ikke skje på lang tid, og vil heller ikke være noen ulykke for andre enn monopolisten.

Viktigere er det at enhver som ønsker å ta en rimelig del av borgernes tid foran skjermen, er nødt til å tilpasse seg det norske publikum. Da er nyheter, aktualiteter og norsk kultur nødvendige ingredienser. Her kan ikke utlendingene konkurrere. Siden tv-revolusjonen startet for omlag ti år siden, har vi allerede opplevet et vell av tv-kanaler, i hvert fall de mest velstående og geografisk riktig bosatte av oss. Allikevel bruker vi 90 prosent av tiden på bare fire kanaler.

Tilsynet mener at den viktigste barrieren i markedet er norske konsesjonsregler. Tilsynet synes også tvilende til i hvilken grad utenlandske, satellittsendte kringkastingsselskaper kan bli noen trussel for norske, i hvert fall ikke uten betydelige tilpasninger til det norske markedet.

Tilsynet har altså gjort flere gode vurderinger. Tilsynet kan intet for at norske politikere i sin tid utdelte et monopol. Heller ikke kan det lastes for at den forrige kulturministeren ikke grep inn politisk mot avtalen og oppkjøpet.

Rammen for problemstillingen har imidlertid tilsynet ansvaret for, og den var for avgrenset. Dispensasjonen vil framstå som ytterligere en ulykksalig del av medieutviklingen, og medføre en undrende holdning til Konkurransetilsynet.